Foredrag:

• ”Om å bære barnet”

Annet:

• Om meg

• Kommentarer,
  links m.m.

• Litteratur

Til første side
Debatt i Tidsskrift for Norsk Psykolog Forening, 2005 * 41 * nr. 9, 10 og 11.

Med tillatelse av spedbarnsforsker Lars Smith, professor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo gjengir jeg her hans tilsvar på min debattartikkel: "Eksperimentell forskning med nyfødte og spedbarn" (TNPF, 2004, nr. 9, 736-739)

TNPF 2004 * 41 * nr. 10, 830-831

Spedbarnsforskningen har vist seg å være et særdeles vitalt felt innenfor moderne utviklingspsykologi. Den har gitt oss dyp innsikt i det som er utgangspunktet for menneskebarnets mentale utvikling, og har ført til erkjennelsen av at det finnes forskjellige veier fra ulike startpunkter. Det er også enighet om tilstedeværelse av visse grunnleggende former for kompetanse, som at nyfødte foretrekker stimulering fra sine egne mødre, at de kan etablere visse former for kunnskap gjennom læring og at de har et gan-ske avansert system for regulering av atferdstilstander. Det er også godtgjort at nyfødte med en atypisk atferdsdis-posisjon kan hjelpes til å oppnå en mer optimal utvikling enn de ellers ville ha fått gjennom tidlig intervensjon. Det gjør at foreldre i dag har et ganske annet grunnlag for å kunne forstå betydningen av å behandle nyfødte og spedbarn på en respektfull og innsiktsfull måte, sammenlignet med det som var tilfelle for tidligere generasjoners foreldre.

1 en artikkel i Tidsskriftet (2004, 41, 736-739) om eksperimentell forskning med nyfødte og spedbarn, hevder Solveig Albrecht Wahl at «de forsknings-etiske retningslinjene [ikke tar] tilstrekkelig hensyn til spedbarnets angst for atskillelse og behov for kroppskontakt». Hun henviser til Helsinki-deklarasjonen om at forsøkspersoner i vitenskapelige forsøk må ha rett til å verne om. sin integritet, og at det skal være et krav om informert og frivillig samtykke til deltakelse. Nyfødte og spedbarn (og også andre grupper av potensielle deltakere i psykologisk forskning) er ikke i stand til å gi slikt samtykke, noe som for så vidt også gjelder barn langt opp i skolealderen. Jeg gir et tilsvar fordi en debatt om etiske retningslinjer for barns deltakelse i psykologisk forskning er av stor interesse. Jeg kan likevel ikke uten videre slutte meg til Wahls premisser for en slik debatt.

Nyfødtes forventninger og følelser
Et sentralt punkt i Wahls argumentasjon er at nyfødte har en forventning om å bli båret, og at deltakelse i forsøk som innebærer mangel på kroppskontakt, vil uroe dem. Forventningen som det her er snakk om, kan kanskje falle inn under det som forskere i dag kaller «experience expectant»-utvikling, det vil si antakelsen om at hjernen er evolusjonært forberedt på å motta bestemte typer informasjon fra omgivelsene. Et individ kan bli skadet hvis riktige erfaringer ikke finner sted i relativt avgrensede tidsperioder. Wahl problematiserer imidlertid ikke begrepet «experience expectant», som står så sentralt i nyere nevroutviklingspsykologi (jf. Greenough, Black & Wallace, 1987). En diskusjon av dette begrepet og en analyse av krysskulturelle mønstre for omsorg av nyfødte ville muligens ha ført til mindre bastante konklusjoner. Hva skal man for eksempel si om praksisen i mange kulturer med å reive barna de første levemånedene (jf. Chrisholm, 1983)? Har denne fremgangsmåten ført til dokumenterbare mentale skader eller skjevutvikling, eller er den bare et uttrykk for variasjoner i det normalt forventede miljø? Det er kanskje verdt å nevne at Brackbill (I973) påviste at for barn i enmånedsalderen var reiving en mer effektiv form for roing enn lyden av hjerteslag.

Det er ingen holdepunkter for å si at nyfødte er i stand til å oppleve angst i forbindelse med atskillelse, slik som Wahl hevder. Det er bred enighet blant utviklingspsykologer av forskjellige teoretiske orienteringer om at separasjonsangst er en følelse som først inntrer i annet levehalvår og kulminerer tidlig i annen leveår. Dermed er det ikke sikkert at yngre barn (og nyfødte) ikke kan oppleve slik følelse. Men bevisbyrden hviler på den som hevder et såpass radikalt synspunkt. Hvis nyfødte kan føle angst ved atskillelse, ville det kreve en omfattende empirisk dokumentasjon og et paradigmeskifte når det gjelder teoretisk orientering.

Wahl hevder at foresattes samtykke vanskeliggjøres ved at foreldre som regel ikke vet nok om barnets medfødte forventninger og forutsetninger. Hun synes å mene at nyfødte og unge spedbarn ofte, hvis de hadde kunnet, ville ha sagt nei til deltakelse i forsøk som krever
at de ligger eller sitter for seg selv. Vi kan selvsagt ikke gjøre introspeksjon på barnets vegne, men forholdet er at svært mange studier av de aller minste utføres under betingelser med adekvat sosial stimulering, nettopp fordi det ofte er barns reaksjoner i sosiale situasjoner man er opptatt av.

Diskusjon om etikk
Wahl gir i sin artikkel noen eksempler fra forskningslitteraturen som skal illustrere at forskerne ikke alltid har vært omtenksomme nok i tilrettelegging av forsøkssituasjoner. Det er sikkert tilfelle at noen kan ha vært lite hensynsfulle, men de valgte eksemplene er ikke spesielt gode. Det finnes etiske regler for forskning med barn som forskere må forholde seg til. Jeg vil tro at de fleste artikler som blir antatt i internasjonale tidsskrifter, er i overensstemmelse med disse.

Wahls innlegg avsluttes. med noen refleksjoner. Hovedbudskapet er at det bør være spesielle etiske regler for studier av nyfødte og helt unge spedbarn. Forfatteren går så langt som til å hevde at det bør bli et krav at helt nyfødte er fritatt for eksperimentering. Hvis et slikt forslag skulle bli fulgt, ville nyfødte være den eneste gruppe av mennesker som det ikke kunne forskes på! Jeg mener en slik regel ville være uheldig av minst to grunner. For det første er det fullt mulig å tilrettelegge betingel-sene for eksperimentell observasjon av nyfødte slik at studiene kan utføres med hensyntaken til deltakernes egenskaper og behov. For det andre ville forbud mot forskning på denne gruppen av mennesker hindre utviklingen av ny kunnskap som vil være i de minstes egen interesse. Tenk bare på hvilke forbe-dringer forskningen har ført til når det gjelder oppfatningen og fortolkningen av hva de minste føler og forstår. Og hva med studier av nyfødte som har mulig-gjort intervensjonstiltak for barn i risiko eller med medfødte avvik?

Kanskje man burde starte en diskusjon av etikken i eksperimentell fors-kning med nyfødte og spedbarn med å ta utgangspunkt i hvilken grad forsøksbetingelsene bryter med det mønster av stimulering som kan «kalles «experience expectant»? Kanskje" man også kunne løfte blikket fra bare å se på kortvarige, trivielle effekter av behandlingsmåter som tilsvarer det alle barn uvegerlig blir utsatt for i dagliglivet, til å diskutere mulig uheldige prosedyrer som kan gi uønskede langtidskonsekvenser eller bryter med vår kvalifiserte oppfatning av barns integritet?

Referanser

Brackbill, Y. (1973). Continuous stimulation reduces arousal level: Stability of effects over time. Child Development, 44 . 43-46.

Chisholm, J. S. (1983). Navajo infancy. An ethological study of child development. New York : Aldine.

Greenough, W. T., Black, J. E., & Wallace, C. S. (1987). Experience and brain develop­ment. Child Development , 58 , 539-559.

 Mitt svar på Lars Smiths tilsvar

 Lars Smith innleder sitt tilsvar (nr: 10, s. 830-831) til mitt innlegg «Eksperimentelle forsøk med nyfødte og spedbarn. (m: 9, s. 736-739) på følgende måte: "Spedbarnsforskning har vist seg å være et særdeles vitalt felt innenfor moderne utviklingspsykologi." Nettopp! Etter å ha lest tilsvaret ble mistanken styrket, at denne vitale virksomhet hittil har fått arbeide ganske skjermet fra offentlig debatt. Innledningsvis skal det sies at det er ingen uenighet mellom Smith og meg i, at denne type forskning har brakt et paradigmeskifte om menneskebarnets mentale utvikling. Det er heller ingen uenighet om en eventuell nytte av denne viten. Dilemmaet er at enkelte av metodene som har frembrakt kunnskapen kan være i strid med etikken.

Smith mener at mine eksempler ikke er spesielt gode. Hvordan kan Smith mene dette? Tre av de fire eksempler er valgt ut blant mange i 1991-utgaven av boken «Spedbarnsalderen» - en bok Smith er medforfatter av. Leser vi de utallige eksemplene også i 1999-utgaven, er det berettiget grunn til å anta at eksemplene på eksperimentelle forsøk er illustrerende. Forskere har ikke alltid vært omtenksomme nok i tilrettelegging av forsøksituasjonen, sier Smith. I følge 1999-utgaven antar forskere nå at spedbarn ? ut fra vår økologiske nisje ? lærer gjennom stimulering av det som er biologisk betydningsfullt. Forskere gir derfor forsøkpersonene betingelser som ikke bryter med mønstret av stimulering som kan kalles «experience exspectant" sier Smith. Likevel ? et nøyere studium av eksemplene på eksperimentelle forsøk, bare i kapittel 3, viser at forsøkpersonenes situasjonen under eksperimentprosessen ikke er forandret. Eller innebærer «at svært mange studier av de aller minste utføres under betingelser med adekvat sosial stimulering», at forsøkspersonene nå ikke viser protestatferd? Er de ikke urolige, viser tegn på stress, må trøstes lenger, roes flere gange, eller også vekkes for å få gjennomført selve eksperimentet?

Smith bemerker at det ikke finnes holdepunkter for å si at nyfødte opplever angst i forbindelse med adskillelse. Å utdype temaet «tilknytning og separasjonsangst» i aldersgruppen Smith snakker om, vil føre for langt i et debattinnlegg. Spørsmålet er hvordan den nyfødtes gråt skal tolkes: En nyfødt som er godt viklet og lagt i en seng gråter omtrent tjue til førti sekunder hvert femte minutt (Christensson , Siles, Moreno, Belaustequi, De La Furente, Lager-krantz, Puyol et al., 1992), men straks den får komme i kroppskontakt stilner gråten. Forskere kaller denne adferd for «separation distress call}" (Christensson ., Cabrera, Christensson, Uvnås-Moberg & Winberg , 1995). Er det disse forskeres forskningsresultater eller deres begrepsbruk som er radikalt? En hver primat i tilsvarende situasjon har denne atferd (Hess, 1997).

Smith hevder så at «det er fullt mulig å tilrettelegge betingelsene for eksperimentell observasjon av nyfødte slik at studiene kan utføres med adekvat hensyntaken til deltakernes egenskaper og behov». Kombinasjonen av begrepene «eksperimentell» og «observasjon» er problematisk ? muligens selvmotsigende: Ønsker forskeren å observere naturlig atferd, eller å eksperimenter med den nyfødte? For klarhetens skyld spør jeg: Innebærer en «eksperimentell observasjon. ? slik Smith tenker seg den ? at den nyfødte kan være i hudkontakt, finne eventuelt selv frem til brystet, og ha øyekontakt med mor etter utdrivelsen? Hvis ja, og den nyfødtes vitale interesse er ivaretatt ? er en diskusjon overflødig.

Når Smith helt tilslutt sier «... eller bryter med vår kvalifiserte oppfatning av barns integritet», er formuleringen noe uforståelig. Min begrunnelse for at Helsinki-deklarasjonens punkt om forsøkpersonenes rett til å verne om sin integritet også har gyldighet for spedbarn er følgende: Integritet defineres som «helhet; uskaddhet». Ser vi så mennesket som en flerleddet helhet – et uhyre komplekst og forbløffende velfungerende system (Stettbacher, 1991), innebærer «integritet» at det er samsvar i systemet. Systemet skades ved miljøpåført overbelastning, ignorering av primære behov og av krenkelser. Spedbarn i vår kultur må fra starten av tåle en rekke stressende og vonde hendelser: Ofte ubehagelige fødselsrutine, blodprøver, atskillelse fra mor mye av døgnet, undersøkelser, Følling-testen, K-vitaminsprøyten, senere regelmessige undersøkelser og vaksiner, kan hende også usikre og stressede foreldre. For en forsøksperson vil eventuell stress rundt eksperimentene komme i tillegg.

En enkelhendelse etterlater sjeldent varig skade, det er summen av hendelser og stressfaktorer som får betydning. Men hvem kan vite hvor grensen for det enkelte individ går - når skaden i dets system får alvorlige konsekvenser? Sett fra denne vinkel virker Smiths utsagn «Kanskje man også kunne løfte blikket fra bare å se kortvarige trivielle effekter av behandlingsmåter som tilsvarer det alle barn uvegerlig blir utsatt for i dagliglivet» skremmende ? dette styrker ikke tilliten til forskeren. Denne kan bare vente seg offentlig tillit om han/ hun kan ivareta forsøkpersonenes vitale interesser ? når risiko for (tilleggs )skade er minimalisert.

 Referanse

Christensson K., Cabrera T., Christensson E., Uvnås-Moberg K., & Winberg J. (1995). Separation distress call in the human neonate in the absence of maternal body contact. Acta Pædiatrica, 84 ,468-473.
Christensson, K., Siles, C., Moreno , L., Belaustequi, A., De La Furente, P., Lager­krantz, H., Puyol, P., & Winberg, J. (1992). Temperature, metabolic adaptation and crying in healthy full-term newborns cared for skin to skin or in a cot. Acta Pædatrica, 81 , 488-493.
Hess, J. (1997). Menschenaffen Mutter und . Kind. Basel: F. Reinhardt
Stettbacher, J. K. (1991). Making sense of suffering. New York : Penguin.

Mine spørsmål til Lars Smith ble ikke besvart
Til første side

e-post: solveig.a.wahl@c2i.net

Deutsche Version