Foredrag:

• ”Om å bære barnet”

Annet:

• Om meg

• Kommentarer,
  links m.m.

• Litteratur

Eksperimentell forskning med nyfødte og spedbarn

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2004, 41 , 736-739 – Debatt og Kommentar.

Ønsker du å skrive ut selve artikkelen? Klikk her for å få en utskriftsvennlig utgave.

De forskningsetiske retningslinjene tar ikke tilstrekkelig hensyn til spedbarnets angst for atskillelse og behov for kroppskontakt. Dette truer barnets menneskeverd.

 Solveig Albrecht Wahl

 Nyere forskning har ført til at vår opp­fatning av nyfødtes og unge spedbarns kompetanse måtte forandres. Inntil for noen år siden ble mennesker i denne aldersgruppen verken til skrevet bevisst­het, nyanserte følelser eller evnen til å lære. Eksperimentell forskning på nyfød­te og spedbarn har vist at et spedbarn de første timer, dager og uker faktisk kan lære å forvente, huske og imitere. Det vakte forbauselse da filmopptak viste at nyfødte kan rekke ut hånden for å nå et objekt, for eksempel et ansikt (Klaus & Klaus, 1998). På den andre siden reiser en del av eksperimentmetodene som har frembrakt denne kunnskapen, etiske spørsmål. Derfor er det viktig å se på de etiske retningslinjene som forskningen med mennesker er underlagt.

Etiske.krav til forskere

I Helsinki-deklarasjonens punkt 21 står: «Forsøkspersonenes rett til å verne om sin integritet må alltid vernes». Under punkt 22 sies det: «Forsøkspersonen skal gjøres kjent med sin rett ... til på et hvilket som helst tidspunkt å trekke til­bake et gitt samtykke ...» (World Medical Association, 2000). Når mennesker er forskningsobjekter, er det et prinsipielt og ufravikelig krav om informert og frivillig samtykke fra forsøkspersoner. Men forsøkspersonen kan ha redusert autonomi - en ikke fullt utviklet evne og vilje til å ta selvstendig standpunkt til egne interesser (Tranøy, 1994). Når et samtykke er vanskelig fordi en person har redusert autonomi, kan deres inte­resser i noen situasjoner ivaretas ved å sikre samtykke fra foresatte (Den nasjo­nale forsknings etiske komité, 1999). Det er imidlertid ikke gitt at foreldrenes presentasjon vil være i barnets interesse (Ruyter,& Nyquist, 1999).

I ovennevnte «Forskningsetiske ret­ningslinjer» (Den nasjonale forsknings­etiske komité, 1999) sies det at ”Men­neskets verd innebærer at hver enkelt av oss har interesser som ikke kan settes til side for å oppnå innsikt eller for å gavne samfunnet på andre måten” (s. 11). Dette reiser et annet sentralt spørsmål: Ut fra hvilke kriterier skal vi kunne si noe om hva som er spedbarnets interesser? «Forskningen er nødvendig for å fremme menneskeverdet, men kan også true det,» står det videre (s. 11). Et spedbarn kan ikke meddele seg på forskerens språk, og dets tilgjengelige «språk» - bortsett fra gråt og skriking - kan overhøres av forskeren. Dermed minimaliseres forsøkspersonens mulig­het til å kunne trekke seg på et hvilket som helst tidspunkt. Dette truer bar­nets menneskeverd.

Medfødte forventninger

Når menneskeverdet innebærer at hver enkelt av oss har interesser som ikke kan settes til side for å oppnå innsikt eller for å gavne samfunnet på andre måter, må vi se på de spesifikke interesser hver nyfødt og hvert spedbarn har: Da den genetiske tilpasning skjer langsom­mere enn den kulturelle, er mennesket genetisk sett på mange områder fortsatt å betrakte som steinalderjegere og -san­kere (Mysterud, 2003). Her skal vi ta utgangspunkt i en av menneskets sann­synlig genetisk betingete forventninger - forventningen om å være i mer eller mindre kontinuerlig kroppskontakt med en omsorgsperson (Hrdy, 2000; Wahl 2001). Som alle andre primater kom­mer også mennesket til verden med sin egen agenda. En nyfødt er utstyrt med en rekke medfødte «arvekoordinasjoner» som skal sikre sjansene til overlevelse; ved å skrike, sende ut signaler, klamre seg fast, og i emosjonell betydning for­tvilet prøve å få omsorg, foretar en primatunge bokstavelig talt alt for å føle seg trygg (Hrdy, 2000).

I millioner av år har det for primat­unger vært en uunnværlig overlevelses­strategi å kunne klamre seg fast til en pels. Primater er derfor fra fødselen av utstyrt med både griperefleks og moro­refleks (Hess, 1997) - redskaper som sikrer tett kroppskontakt. Selv om vi har «mistet» pelsen, fødes vi fremdeles med disse refleksene. Dette gir grunn til å hevde at refleksene er en av indi­kasjonene på at også mennesket har en medfødt forventning om å være i tett kroppskontakt - om å bli båret.

Gråten opphører straks den nyfødte legges på kroppen til mor, viser en stu­die. Forskere anser derfor deres gråt som et rop om hjelp til å gjenopp­rette kroppskontakten (Christensson, Cabrera, Christensson, Uvnas-Moberg & Winberg, 1995). Denne kontakten kan redusere negative konsekvenser av stresset ved å bli født, den sparer energi - temperaturen holdes oppe, og den fremskynder stoffskiftetilpasningen (Bystrova et al., 2003; Christensson et aL, 1992). Nok en studie viser at sped­barn som bæres i minst tre timer per dag, gråter betydelig mindre enn barn som får den omsorg som er vanlig for vår kultur (Hunziker & Barr, 1986). Feltstudier fra kulturer der kontinuerlig kroppskontakt mellom spedbarnet og en bærer er en selvfølge, tyder på at vedva­rende skriking så å si ikke forekommer. Denne type omsorg synes å springe ut fra menneskehetens felles utviklingshis­toriske erfaring (se for eks. Schiefenh6­vel & Schiefenh6vel, 1996). Tett kropps­kontakt har en dobbelfunksjon: Barnet får en emosjonell, psykologisk og fysisk trygg base - den utløser velvære (Restak, 1979). Bæreren på sin side sensitiviseres overfor spedbarnets signaler, som så kan tolkes raskere.

 Tegn på stress - barnets viljesytring

Stress og mistrivsel kan signaliseres på flere måter enn med gråt: «Vertikal pannerynking» er tegn på ubehag, stress. Bakoverbøyd kropp signaliserer angst. Andre signaler er oppspilte øyne, grima­ser, forandring av pusterytmen, knyttete never, fekting med armer og ben eller også hemming av bevegelser. Så «den høyeste grad av trygghet ... opplever barnet ... når maksimalt av kroppens flate er i kontakt med morens kropp. Det skal være ventro-ventralt» (Hess, 1997, s. 241, min oversettelse). Her er det snakk om avkommet til andre store primater, men det samme vil gjelde for vårt avkom.

Signaler på stress blant de yngste forsøkspersonene kan altså ses som ade­kvate reaksjoner på manglende kropps­kontakt - reaksjoner som spesielt vil være der i fremmede situasjoner og omgivelser. Atferden bør faktisk tol­kes som en ikke-verbal formidling av at barnet trekker foreldrenes samtykke tilbake. Dets egeninteresse ville i alle fall være å observere begivenheter fra en velkjent bærers kropp.

Eksperimenter

Jeg vil presentere fire eksempler på forsøk med nyfødte eller unge spedbarn. Spørsmålet er om det her er et logisk samsvar mellom de yngste forsøksperso­nenes vitale interesser og deres rett til å trekke seg på et hvilket som helst tids­punkt, og den realitet forsøksituasjonen representerer for individene.

Friske nyfødte som ikke forstyrres, ikke er påvirket av medikamenter og der mors svangerskap har vært uten komplikasjoner, vil kunne følge ovennevnte mønsteret (Ransjø-Arvidson et al., 2001; Righard & Alade, 1990; Widstrøm et al., 1987). Denne medfødte kompetansen indikerer fostrets forventning om å være i hudkontakt med mor etter utdrivelsen. Det å bli fjernet fra mor for å delta i et eksperiment, vil derfor være i strid med forsøkspersonens egeninteresse.

Amund - en forsøksperson

Fra radio, NRK P2, kommer det en intens spedbarnsgråt. Gråten avtar og stilner til slutt. «Nå sovnet Amund. Det kunne han gjøre med god samvittighet,» hører jeg programleder si (Verd å Vite, 27.10.1998). Amund er et enmåneders gammelt spedbarn som akkurat har vært forsøksperson i et eksperiment. Forsøket gikk ut på at Amund «ble plassert på ryggen på en babyseng bestående av et bord med stellepute oppå. ... Hodet ble holdt i midtposisjon ved hjelp av en vakuumfiksasjonspute» (Gjessingen, 1999, s. 27). Amund fikk festet høytta­lere på hver hånd og måleinstrumenter på håndleddene. Så ble mor henvist til et lydtett rom med enveisvindu. Derfra vekket hun Amunds oppmerksomhet, og tilpasset hans sinnstilstand pratet, sang eller nynnet hun gjennom en mikrofon. Amund fikk høre hennes stemme enten gjennom venstre eller høyre høyttaler, med lyden slått ned så lav som mulig. I rapporten kan vi lese at noen av for­søkpersonene sovnet og måtte vekkes, at det var gråt og veldig uro under ekspe­rimentene. Som vi kunne forvente viste flere barn tydelig protestatferd, men opptakene fortsatte til minst 16 gode forsøk var registrert.

Nyfødte kan lære å forvente

Blass og medarbeidere har vist at barn så tidlig som inntil to timer etter fødse­len kan lære å forvente reaksjoner eller hendelser. Som betinget stimulus (BS) brukte en berøring av pannen. Denne stimuleringen var i utgangspunktet nøytral i forhold til den ubetingete respons, som var orientering av hodet og suging med trutmunn. Ubetinget stimulus (US) var en sukkeroppløsning gitt i barnets munn ved hjelp av en pipette. Trening fant sted to timer etter et måltid og varte litt under en time. ... Det er av interesse å merke seg at barna i forsøksgruppen syntes å reagere med overras­kelse i ekstinksjonsfasen, etterfulgt av rynking av pannen eller et sint ansikts­uttrykk, som gikk over til sutring eller gråt. Etter en kortvarig gråteepisode pleide så barna gjerne å sovne.» (Smith & Ulvund, 1991, s. 44).

Alderen til de yngste forsøkpersoner tilsier at treningen enten startet tidlig i de første nitti minutter etter fødselen der en nyfødt ennå er «lys våken» og skulle ha vært i hudkontakt med mor, eller at den etterpå tiltrengte søvn ble utsatt gjennom manipulering. Et måltid to timer før forsøket startet kan neppe de yngste ha fått, de var enda ikke født. De adekvate reaksjoner dette manipu­lerende eksperiment utløste, viser unge spedbarns sensitivitet og de nyanserte følelsesuttrykk de allerede rår over. Det er å håpe at den ikke-verbale formidling av overraskelse, skuffelse og sinne bidrar til at forskere vil avstå fra lignende eksperimenter.

Klassisk betinging

Papousek foretok eksperimentelle forsøk med betinging av 130 spedbarn, derav ca. 40 nyfødte (Smith & Ulvund, 1991, s. 126, 127). Utgangspunktet ble tatt i «rooting»-refleksen. Før betingingsfor­søket startet, ble det registrert hvor mange refleksbetingete hodevendinger hvert individ utførte. Etter dette ble det introdusert enten en elektrisk klok­kelyd eller en summer like før berørin­gen. Spedbarnet fikk så melk ved riktig respons - hodedreiing til venstre på lyd, og berøring på venstre siden av munnen. Når barnet hadde forstått at klokkelyd, berøring av venstre munnregion og snu­ing av hodet til venstre betyr å få mat, kunne berøringen kuttes ut. Barnet var betinget til lyden. Forsøket ble utført ti ganger per dag med mellomrom på ca. ett minutt mellom hvert forsøk.

Etter at forsøkspersonen hadde lært å få mat ved denne prosedyren, fikk den ikke «belønning» lenger, selv om hodevending på gitt signal var korrekt. Spedbarnet fikk så igjen mat ved riktig oppførsel, men også et nytt problem å stri med - et diskriminasjonsproblem: Det fikk enten melk når det snudde hodet til høyre ved signalet «klokkelyd», eller ved å snu hodet til venstre, når det hørte summeren. Etter tre uker og 177 forsøk begynte forskeren å bli fornøyd.

For de yngste spedbarn tok det likevel to og en halv måned før kriteriet for diskri­minasjon mellom klokkelyd og summelyd var oppnådd. Gikk betingingen ut over de vanlig ti forsøk per dag, ble de små fort mette - likevel fortsatte de med å dreie hodet på gitte signallyd. Papou­seks observasjoner under innlæringen er interessante: Ikke-spesifikk orientering, som oppspiling av øyne, hemming av andre kroppsaktiviteter og forandring av pusterytmen. Barna i nyfødtegruppen var urolige, de gjorde mange grimaser - et tegn på ubehag, utløst av lydene.

At spedbarn mangler tidssans er ingen ulempe for et bærebarn - det føler seg trygt. Men mangelen er et alvorlig han­dikap ved forsøk der barnet ligger for seg selv; forsøkspersonen kan ikke engang håpe at forsøket opphører. En voksen i et tilsvarende meningsløst forsøk ville hatt anledning til å trekke seg, mens de små måtte fortsette som roboter «to the bitter end».

Refleksjoner

Antallet psykologiske eksperimenter ver­den over med flere spedbarn involvert i hvert eksperiment, er ikke ubetydelig. Disse er blitt svært populære i de senere år (Smith & Ulvund, 1991). Forskning med nyfødte og spedbarn burde derfor behandles for seg når det gjelder etiske betenkeligheter og retningslinjer, men det har ikke lyktes å finne særskilte avsnitt som omhandler forsøk med så små barn. Det er bekymringsfylt at det er så lite offentlig debatt om temaet, ettersom spedbarn uten tvil og i aller høyeste grad hører til gruppen av per­soner med «redusert autonomi» (Tranøy, 1994).

Som vi har sett er mangel på språk­lige ferdigheter ikke ensbetydende med at de minste forsøkspersonene ikke kan uttrykke seg. Det kan heller være mang­ler ved tolkningen av uttrykkene, og som i vår kultur hindrer oss i å handle adekvat. At et spedbarn som ligger eller sitter for seg selv i korte stunder kan være avledet og oppmerksom når noe «interessant» eller «morsomt» presente­res, behøver ikke være synonymt med at eksperimentprosessen sett under ett ikke oppleves som stressende. En halv time etter et eksperiment med tolv måneder gamle spedbarn er nemlig økte verdier av stresshormonet kortisol fun­net i spyttet hos en del av forsøksperso­nene (Spangler & Grossmann, 1993).

I følge Den nasjonale forskningsetiske komité (1999) innebærer menneskever­det at hver enkelt av oss tilkjennes inter­esser som ikke kan settes til side for å oppnå innsikt, eller for å gavne samfun­net på andre måter. Spedbarnets vitale interesse er å være tett på kroppen til en omsorgsperson. Å ikke ta hensyn til barnets ikke-verbale formidling av stress og angst - utløst av mangel på kropps­kontakt, og å la være å tolke denne som et «nei», vil ytterlig redusere dets alle­rede reduserte autonomi. Forskeren vil sette seg ut over forsøkspersonens rett til å verne om egen integritet. Forskere kan bare vente seg offentlig tillit om de kan ivareta forsøkspersonenes vitale interesser - når risikoen for skade er minimalisert. Og under risiko må her inkluderes de subjektive følelsesmessige og psykologiske aspekter (Montgomery, 2001).

Konklusjon

Skal det være et logisk samsvar mellom forskningsetiske retningslinjer og den reelle ivaretakelse av nyfødtes og sped­barns vitale interesser, må jeg kunne konkludere slik:

1. Vi har en sannsynlig forventning om å være i hudkontakt med mor etter utdrivelsen, og vi er programmert til å kunne finne brystet på egen hånd. Denne kontakten kan redusere nega­tive konsekvenser av stresset ved å bli født, temperaturen holdes oppe, den fremskynder stoffskiftetilpasnin­gen og den forebygger gråt og stress på grunn av angst ved atskillelse; en perfekt tilpasning som sannsynligvis er utviklet gjennom vår lange utvik­lingshistorie. Disse faktorer skulle kunne veie tungt for å reise et krav om at helt nyfødte bør være fritatt for eksperimentering.

2. Ut fra vår viten om betydningen av kroppskontakt, bør det videre bli et krav om at eksperimenter gene­relt utformes slik at spedbarn som forsøkspersoner kan være mage mot mage, eventuelt sitte på hoften til en nær omsorgsperson.

Skal menneskeverdet også for denne aldersgruppen kunne ivaretas bedre, må ovennevnte betingelser finne en plass i forsknings etiske retningslinjer.

Referanser

Bystrova, K., Widstrøm, A. - M., Mathiesen, A.- S., Randsjø-Arvidson, A. B.,
Welles-Nystrøm, B., Wassberg, C., Vonontsov, I & Ulvnäs-Moberg, K. (2003).
Skin-to-skin contact may reduce negative consequences of “the stress of being born”:
a study on temperature in newborn infants, subjected to different ward routines in
St. Petersburg . Acta Pædiatrica, 92 , 320–326.

Christensson, K., Siles, C., Moreno, L., Belaustequi, A., De La Furente, P.,
Lagerkrantz, H., Puyol, P. & Winberg, J. (1992). Temperature, metabolic
adaptation and crying in healthy full-term newborns cared for skin to skin
or in a cot. Acta Pædatrica, 81 , 488-493.

Christensson, K., Cabrera, T., Christensson, E., Uvnäs-Moberg, K.,
& Winberg, J . (1995). Separation distress call in the human neonate in the
absence of maternal body contact. Acta Pædiatrica, 84 , 468–473.

Den nasjonale forskningsetiske komité (1999). Forskningsetiske retningslinjer
for samfunnsvitenskap, jus og humaniora . Vedtatt 15.februar 1999. Oslo: Komitéen.

Gjessingen, A. E. ( 1999). Auditiv lokalisering av armer hos 3–6 uker
gamle spedbarn. Hovedfagoppgave i psykologi, del II.
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Hess, J. (1997). Menschenaffen Mutter und Kind. Basel: F. Reinhardt.

Hrdy, S. B . (2000). Mother nature – nurturing. Maternal instincts & the
shaping of the species . London : Vintage.

Hunziker, U. A., & Barr, R. G . (1986). Increased carrying reduces
infant crying: A randomized controlled trial. Pediatrics, 77 , 641–648.

Klaus, M. H., & Klaus, P. H. (1998). Your amazing newborn.
Massachusetts : Perseus Books.

Montgomery, J . (2001). Informed consent and clinical research with
children. I L. Doyal & J. S. Tobias (Eds.), Informed consent in medical
research (ss.173-181). London : BMJ Publishing Group.

Mysterud, I. (2003). Mennesket og moderne evolusjonsteori.
Oslo: Gyldendal Akademisk

Nordstrøm, M. (1993, 30. januar). Styrt av instinkter.
Intervju med Ann-Marie Widstrøm Aftenposten , A-Magasinet, 13 – 14.

Ransjø-Arvidsom, A.-B., Matthiesen, A.-S., Lilja, G., Nissen, E.,
Widstrøm, A.-M., & Uvnäs-Moberg, K. (2001). Maternal analgesia
during labor disturbs newborn behavior: Effects on breastfeeding, temperature,
and crying. Birth, 28 , 5–12

Restak, R. M. (1979). The brain. The last frontier . New York : Doubleday

Righard, L., & Alade, M. O. (1990). Effect of delivery room routines
on success of first breast-feed. The Lancet, 336 , 1105–1107.

Ruyter, K., & Nyquist, I . (1999). Medisinsk forskning med barn.

I R. Bugge, R. (Red.), Etikk og forskning med barn. De nasjonale forskningsetiske
komitéer (NEM, NENT, NESH).

Schiefenhövel, S., & Schiefenhövel, W. (1996). Am evolutionären Modell –
Stillen und frühe Kindheit bei den Trobriandern . I Ch. Gottschalk-Batschkus,
& J. Schule (Red.), Ethnomedizinische Perspektiven zur frühen Kindheit
(ss. 263–282). Berlin: Verlag für Wissenschaft und Bildung.

Smith, L., & Ulvund, S. E. (1991). Spedbarnsalderen . Oslo: Universitetsforlaget.

Spangler, G., & Grossmann, K. E. (1993). Biobehavioral Organization
in securely and insecurely attached infants. Child Development, 64 , 1439–1450.

Tranøy, K. E. (1994). Om forskningsetikk – Noen generelle retningslinjer .
Forskning på mennesker. Lover, regler og retningslinjer. www.etikkkom.no/NEM/REK/forskmnesk.htm

Wahl, S. A. (2001). Omsorg for og sosialisering av spedbarn –
en evolusjonær modell. Impuls, 55 (3), 46–57.

Widstrøm, A.-M., Randsjø-Arvidson, A. B., Christenson, K.,

Matthiesen, A.-S., Winberg, J. & Uvnäs-Moberg, K. (1987). Gastric suction
in healthy newborn infants. Effects on circulation and developing behaviour.
Acta Pædiatrica Scand 76 , 566–572

World Medical Association (2000). Helsinki-deklarasjonen.
Etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker. www.etikkom.no/retningslinjer/helsinkideklarasjonen/index.txt/view

Debatt i Tidsskrift for Norsk psykologforening

Til første side

Sist oppdatert: november 2006

e-post: solveig.a.wahl@c2i.net

Deutsche Version