Mennesket - et pattedyr av "bæresorten"
Første side

Artikler:

• ”På mors mage”

• ”Spedbarnsomsorg–
  en evolusjonær modell”


• ”Eksperimentell
  spedbarnsforskning”


• ”Tapt viten”

• ”Samsoving og
  barnestyrt amming”


• ”Spedbarnets ‘søvnproblem‘
og søvndepriverte foreldre”



Foredrag:

• ”Om å bære barnet”


Annet:

• Om meg

• Kommentarer,
  links m.m.


• Litteratur


Omsorg for og sosialisering av spedbarn - en evolusjonær modell

Artikkel er publisert i: IMPULS 2001(3), Tidsskrift for Psykologi (UiO, Norge), 55, 46-54 og i:  Kognition & Pædagogik 2003 (49), Tidsskrift om tænkning og læring (DK), 13, 33-47
Revidert og redigert  200
6     

Ønsker du å skrive ut selve artikkelen? Klikk her for å få en utskriftsvennlig utgave.

Solveig Albrecht Wahl

I industrialiserte land både i øst og vest er den tidlige sosialiseringen dominert av angst for at tilfredsstillelse av et hvert signalisert behov vil gi spedbarnet makt. Makten oppnås ved læring, og vil senere bli brukt til uhemmet å manipulere foreldrenes hengivenhet, og til å tyrannisere sine omgivelse.  Nødvendigheten av å strukturere små barn tidlig etter et strikt tidsskjema og å vende dem til generelle ordensprinsipper anses som viktig. På denne måten oppstår en barnefiendtlig form for sosialisering som sannsynligvis vil få ugunstig innvirkning på den videre ontogenetiske utviklingen (Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996).

Et paradoks er at tyrannisering og manipulering av omgivelsene er et ukjent fenomen hos eksisterende sanker og jegerfolk, der det praktiseres en spedbarnsentrert omsorg. Tvert om, barn og unge er høflige og hjelpsomme, rett og slett veloppdragne. Flere forskere mener at menneskene i disse gamle kulturer ser ut til å handle ut fra menneskehetens felles fylogenetiske erfaring, noe som synes å ha gått tapt i vår egen kultur.

Svaret på hva som er våre felles fylogenetiske erfaringer mener man å kunne finne hos mennesker som lever i eksisterende steinalderkulturer. Deres levemåte anses for å være et vindu inn i vår egen fortid. Spørsmålet er da hvilken metodene disse mennesker anvender i sin omsorg for og sosialisering av spedbarn.

Ved Max-Planck-Forskningssenter for humanetologi er man opptatt av spørsmål om hvordan homo sapiens sapiens har svart på spedbarnets behov og hvilke evolusjonære grunnformer for interaksjon med spedbarn som er typisk for vår egen art. Forskere har undersøkt gamle kulturer, både fredelige som Inuitter i Alaska, !Kungfolket i Botswana, Trobriandere på Papua-Nyguinea, og krigerske som Eipofolket i høylandet av Vest-Nyguinea, Yanomamifolket i Venezuela og Himbafolket i syd - vest afrikanske Kalahari. Det disse kulturer så å si har til felles er spedbarnsomsorgen. I boken «The Continuum Consept» (Liedloff, 1986) som kom ut første gang i 1975 skildres det fredelige Yequana-folkets omsorg og sosialisering av barn. Mange av Liedloffs observasjoner stemmer overens med det forskere har kommet frem til. Hennes bok har i vesentlig grad bidratt til egen forståelse av levemåten i en gammel kultur, og er derfor tatt med i denne artikkelen.

På grunnlag av Liedloffs observasjoner, og forskningsresultater blant annet innen etologi, etnologi, etnomedisin, neurologi, adferdsbiologi og antropologi skal her belyses en evolusjonær modell for omsorg for og sosialisering av spedbarn. En slik modell er allerede meget kort skissert i artikkelen «På mors mage: sosial livmor til (sped)barnet» (Wahl, 1998).

For å underbygge modellen skal vi ta en kort omvei og starte med et historisk tilbakeblikk til ca. år 1200 f. Kr. Tiden 3000 år tilbake kan si en del om bakgrunnen for vår egen sivilisasjons kulturelle arv, en arv som jeg anser som et avvik fra kontinuumet i evolusjonsprosessen.
Videre skal her tas med en annen kunnskap om menneskets evolusjonære utvikling, enn den fremstilling som er mest vanlig i vår kultur. Dette er viktig fordi den fremherskende beskrivelsen av evolusjonsprosessen kan ses på som et utslag av den 3000 år gamle kulturelle arv, en arv som har fått en direkte innvikning på kvinners og barns kår.

Vår kulturs arv
- Homo sapiens sapiens

Spørsmålet om opprinnelsen til den lave status spedbarn har i vår sivilisasjon har opptatt meg lenge. Det samme gjelder kvinnen og dermed den nær til kvinnen knyttede barneomsorg. En forklaring kan man finne i den nye kulturen som vokste frem i Midtøsten for tre - til fire tusen år siden, en kultur som gjorde kvinner og barn til mannens eiendom. Den samme kultur fremmet også et nytt syn på forholdet mellom natur og mennesket. Disse holdninger er siden spredt til mange andre kulturer gjennom blant annet Det Gamle Testamentet.

Det Gamle Testamentet er nært knyttet til det jødiske folks fjerne historie, slik også Abba Eban formidler det i sin bok «Mitt Folk» (1972). Ebans beskrivelsen av jødenes historie berører halvparten av folket; den mannlige delen. Kvinner og barn blir bare nevnt et par ganger som et samlebegrep. Et av hans vesentlige poeng i boken er patriarkatet, og første kapittel heter faktisk «Patriarkenes tidsalder».

Om en annen nyordning forteller Eban under kapitlet «Den hebraiske Revolusjon» der han skriver: «Så snart menneskets skjebne er skilt fra naturens kretsgang, er den også løst fra fatalismen og loven om evig gjentagelse ... Dermed er det gitt mennesket en enestående og aktiv evne, som utgjør dets verdighet i motsetning til alt naturvesen» (s. 17).Denne atskillelse mellom mennesket og naturen trer markant inn i historien på 1200-tallet f.Kr. Eban sier at denne nyordningen vokste ut av en primitiv, naiv, intim fortid og inn i opphøyet fremtid. Han betrakter det som en progresjon og en revolusjon i synet på mennesket. Det ble brakt orden i kaoset. En del forskere i dag mener at menneskene i vår sivilisasjon har stilt seg utenfor sammenhenget. Bergljot Børresen (1996) sier at homo sapiens sapiens (betegnelsen vår kulturs vitenskapsmenn ga det moderne menneske) er blitt «den ensomme apen».

Har det forut for patriarkenes tidsalder og atskillelsen mellom natur og menneske eksistert en tid der kvinner hadde et sterkt engasjement i, og innflytelse på det religiøse og sosiale liv i samfunnet? Ja, mener flere forskere. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette tema her. I sammenhenget med denne artikkel er det viktig å merke seg at denne vel 3000 års gamle arv – menneskets avsporingen fra naturens kretsløp og den patriarkalske struktur – kan vi tydelig se resultater av blant annet i vår forskning og historieskriving .

Evolusjon
- en annen historie

På grunn av det patriarkalske menneskesyne har kvinner og barn fått en passiv rolle i historien om menneskets evolusjon. I boken «On Becoming Human» (1981) tar antropolog Nancy Makepeace Tanner et vitenskapelig oppgjør med den fremherskende teori om at det var jegerens – les mannens – adferd som nærmest alene drev menneskets evolusjon fremover. Tanner tar for seg tiden 5-6 millioner år tilbake, til overgangspopulasjonen mellom sjimpanse og Australopithecus.

Dagens bonobo – en spedlemmet sjimpanseart – er genetisk sett vår aller nærmeste slektning. Bare ca. én prosent av genene har forandret seg og skiller oss mennesker fra bonoboen (for ordens skyld: I bonoboflokken er hunnen gruppens leder). Anatomi, fysiologi, gener, adferd og det sosiale liv til dagens sjimpanser er utgangspunktet for Tanners forståelse av vår egen evolusjon.

Kvinnens reproduktive rolle har fått oppmerksomhet hos evolusjonsforskere, mens kvinners og barns adferd,  den tidlige utvikling av intelligens, dannelsen av gråt, smil og barnelyder,  som kan ha spilt en viktig rolle for overlevelsesmuligheten, ble inntil siste fjerdedel av forrige århundre nesten fullstendig ignorert.

Da urkvinnen hadde ansvar for og måtte forsørge sitt avkom, må hun ha bidratt sterkt til evolusjonen av vår art, argumenterer Tanner. Det er våre formødre med barn som må ha hatt mest bruk for å kunne bevege seg oppreist. Isteden for å beite, var det en fordel å kunne bære ungen, samtidig med å samle og bære mat til samleplasser. Der kunne den deles med andre.
Avkom med mødre som var intelligente nok til å finne, samle, forhåndstygge og dele tilstrekkelig med mat med sine barn hadde en fordel i kampen for tilværelsen. De barn som overlevde, som lærte morens teknikker, forbedret disse, og som var villige til å dele slik mødrene hadde gjort, hadde best sjanser til å leve lenge nok til å forplante seg.

Urkvinnen  måtte være oppfinnsom. Redskaper lette hennes forsørgerplikter. Skarpe steinredskaper gjorde det også lettere til å dele opp maten i småbiter for ungen. Gjennom avkommets observasjon av morens teknikker ble hennes teknologi formidlet videre til neste generasjon Det var kvinners oppfinnsomhet blant annet som var en sterk pådriver i menneskets evolusjon, mener Tanner.

Så lenge hominider hadde pels var det ingen problem å frakte avkommet med seg; etter et par uker etter fødselen greide ungen å holde seg selv fast i mor. Men menneskets kropp ble glatt, og mor måtte sørge for å holde henne og barnet sammen. For å få hendene frie eksperimenterte kvinnen seg frem til måter å kunne bære avkommet med seg. Slyngen var et teknologisk fremskritt. Med sitt barn i slynge på hoften kunne kvinnen bære redskap og maten hun samlet (Tanner, 1981).

Mennesket
- et pattedyr av «bære-sorten»

Det skal være usagt om Homo sapiens sapiens for 200 000 år siden tenkte (eller mennesker i eksisterende samler- og jegerkulturer i dag tenker) at de vet at de tenker –  i motsetning til dyr eller hominider før vår tid, eller om betegnelsen homo sapiens sapiens (det tenkende menneske som vet at det tenker) kun er et utslag av vår sivilisasjons opphøyethet over «alt naturvesen». Uansett, vi mennesker tilhører pattedyrene av «bære-sorten» og bæring av avkommet og en barnestyr amming i millioner av år har fått utviklingsmessige konsekvenser, noe som er mitt hovedanliggende i denne artikkelen.

Den så uendelig lenge praktiserte og velprøvde form for omsorg er gått tapt i vår egen kultur. Så er våre fagfolk alvorlig bekymret for spedbarn som skriker ekstremt mye. Disse blir oppfattet som vanskelig å trøste – vanligvis lite mottakelige for stimulering fra miljøet (Smith & Ulvund, 1991). Et slik problem har feltforskning blant spedbarn i gamle kulturer, der bæring og selvregulert diing fremdeles er selvfølge, ikke kunnet påvise. Spedbarn der gråter lite, ikke vedvarende. Vårt bekymringsfulle gråtfenomen må ha sitt utspring i type omsorg vi nå gir våre spedbarn: Ved et eksperiment gjennomført i Montreal, 1986 viser det seg at spedbarn som minst er tre timer per dag i kroppskontakt med en bærer, gråter 43 % mindre enn barn i kontrollgruppen, og som fikk den omsorg som er vanlig i vår kultur (Hunziker & Barr, 1986). Et slik resultat bør blant annet kunne tyde på at hvert menneske blir født med en sannsynlig genetisk betinget forventning om å bli båret. 

Kontinuum
Fødsel og barseltid

Slik kvinner antakeligvis har gjort siden menneskets opprinnelse bega !Kung Sankvinnen Nisa seg alene ut i bushen. Fødselen var i gang, men dagen hadde så vidt begynt. Under et tre gjennomgikk hun utdrivningsfasen alene. I Nisas kultur anses det å skrike under fødselen for ikke å være modig. Men hun skrek ”inni i seg”. Sittende på huk fødte hun sitt barn som ble liggende på bakken. Den unge kvinnen gravde ned etterbyrden, før hun bar med seg sin nyfødte tilbake til fellesskapet. Når så alle andre dro ut for å samle mat ble Nisa og barnet værende igjen i hennes hytte. «The to of us were together», forteller hun. Etter kort tid forlot hun sin hytte, og fra da av bar Nisa sitt barn omkring. (Shostak, 1981).

!Kung Sankvinnens fødselsberetningen viser hennes styrke og selvtillit som antakeligvis en hver kvinne en gang må ha hatt. En slik alenefødsel praktiseres ikke (lenger?) i alle gamle kulturer. I flere samfunn ytes bistand fra for eksempel slektninger. Spranget til fødselsrutinen i vår egen kultur helt opp til på 1980-tallet er enormt: «En nybakt mor smiler. Far sitter ved siden av hennes seng og smiler. Legen i hvit frakk står og smiler. En nyfødt skriker. Ansiktet er fordreid. Armene er i v-vinkel, nevene holdes tett til hodet i øyehøyden. Navlestrengen er alt kuttet. Den lille henger opp/ ned i løse luften, holdt i føttene av legen». (Leboyer, 1974 – min beskrivelse av et foto)

Nyfødtes første skrik har nok vakt glede – et tegn på liv. Men barn skrek videre, omtrent i hele den første våkenperiode etter fødselen. Erkjennelsen av at skriket ble utløst av smerte fikk Leboyer til å forandre rutinen på sin klinikk på slutten av 1960-tallet. Den nyfødte ble nå umiddelbar etter utdrivelsen lagt naken på mors nakne mage. Navlestrengen fikk pulsere ferdig før kuttet. Ringvirkningene av denne endringen nådde andre land i Europa og USA. I Norge begynte enkelte jordmødre allerede å praktisere reformen tidlig på 1970- tallet.          

Effekten av nyordningen ble undersøkt. Undersøkelsen viser at nyfødte som blir lagt rett på mors nakne mage, brystkasse eller i hennes armekrok gråter knapt i det hele tatt gjennom den første våkenperiode etter fødselen. Mens nyfødte, lagt påkledd i en seng i nærheten derimot gråter omtrent i tyve til førti sekunder hvert femte minutt gjennom de første nitti minuttene (Klaus og Klaus, 1998). Når gråten betraktes som et rop om hjelp til å gjennomrette kroppskontakten kan vi konkludere med, at de nye rutiner synes å svare mer adekvat til menneskets fylogenetiske erfaring.

«Roming-in» på barselavdelingen var en nyordning på 1960-tallet og ble sett på som et fremskritt. Denne ordningen innebar at sengen med den nyfødte i fikk stå ved siden av mors seng. Effekten av dette forhold er forskere i tvil om, også når det gjelder tilknytning mellom mor og barn – et tema som vi ikke skal komme nærmere inn på.

I dag kan vi se at denne nyordningen hadde vesentlige mangel: Den innebar ingen forandring i den tids ammerutiner (hver fjerde eller tredje time), og heller ikke kunne den nyfødte tas inn i mors seng, ikke en gang når avkommet gråt. En slik tankegang var nærmest tabu. Nå kan vi finne fødeklinikker i Norge der mor, barnet og far kan få enerom i to døgn. Her kan det uten videre praktiseres en «bedding-in» døgnet rundt. Selvregulert amming (et tema vi skal se nærmere på senere) er ingen problem, slik barnet har en sannsynlig medfødt forventning om. Ser man bort fra en hjemmefødsel som flere kvinner i dag ønsker, er barselhagen et reelt  fremskritt for den nyfødte.

Bærerens kropp
- en bevegelig observasjonspost

At bæring fra fødsel av – den eldste form for pass og transport, sannsynligvis er blitt til en genetisk betinget forventning kan også observeres når et lite barn løftes; spedbarnet vil refleksartet trekke opp sine ben og sprike – den så kalte «Spreiz-Sitz-Reiz»  (sprik-huke-seg- på-stimulus), og med tiltakende kroppsbeherskelse kan spedbarnet klamre seg fast med bena rundt bærerens kropp. Plasseres et to til tre måneders gammelt barn på hoften og bæreren gjør raske bevegelser, hjelper barnet aktiv til med sine ben i stabilisering av egen likevekt. (Kirklionis, 1999; Schiefenhövel, 1990).   

Bæring praktiseres i mange kulturer – faktisk i to tredeler av verdens befolkning. I tradisjonale kulturer er barnet minimum åtti prosent av tiden i kroppskontakt, inklusive hos mor om natten. Barn som allerede kan bevege seg og på egenhånd utforsker omgivelsene kan når som helst søke seg tilbake til omsorgspersonens arm eller hofte. (Liedloff, 1986; Schiefenhövel, 1990).

Den første tiden etter fødselen er det mor som tar hovedansvaret for bæringen. Så snart hun mener det er trygt eller hun ikke har annet valg, overlater hun mye av bæringen også til andre; eldre søsken, far eller andre nære personer. Selv om mor har fordeler av en slik avlastning, er ikke barnets vurdering den samme. Sett fra barnets vinkel har nærheten til mor alltid vært barnets prioritet (Hrdy, 2000).

Uansett hvem som bærer barnet; barn er uhyre nysgjerrige og et «bærebarn» befinner seg nettopp der hvor det foregår aktiviteter og samhandling mellom mennesker. Fra begynnelsen av er et «bærebarn» vitne til hva som foregår i miljøet, og ikke minst hvordan det foregår. Fra sin observasjonspost vil barnet etter hvert bli i stand til å danne seg helhetsinntrykk av de sosiale koder menneskene imellom og av hele sin kultur. Vi kan si, som første trinn sosialiseres et «bærebarn» inn i sin kultur gjennom egne observasjoner. Dette står i sterk kontrast til spedbarn i vår egen kultur som for det meste er atskilt fra voksnes sosiale liv og gjøremål, for så å sosialiseres gjennom strukturering og regler.

En «barnesentrert omsorg» innebærer ikke at spedbarn i tradisjonale kulturer står i sentrum for omgivelsenes oppmerksomhet. Tvert om. Utenom stunder der barnet blir kost og lekt med, noe som alltid skjer på barnets premisser, får det ingen oppmerksomhet. Barnet trenger det ikke, og ønsker det ikke heller. Det «er bare med» der det foregår. Av egen erfaring har jeg lært meg ikke å snakke til eller forstyrre på annen måte et observerende bærebarn for å få kontakt: Barnet trekker øyeblikkelig blikket til seg. Dette gjelder også når observatøren eventuelt ser på bæreren. Barnet søker ikke kontakt, det vil antakeligvis bare studere mimikken. Slik vil barnet etter hvert, i kombinasjon med vekslende situasjoner, lære forskjellige ansiktsuttrykk å kjenne. En viktig lærdom for å kunne orientere seg.

Gjennom forskning er det fremkommet at spedbarn i tradisjonale kulturer sover betydelig mindre enn det som er vanlig for spedbarn i vår kulturkrets, der de mesteparten av tiden ligger separert fra omsorgspersonen i barnevogn, egen seng, vippestol eller lignende. Barnet på kroppen til bæreren tar seg korte «lurer», og klarer seg utmerket med denne mengde søvn på dagtid. (Henzinger, 2000; Schiefenhövel, 1990). Dette forskningsresultat kunne tolkes dit hen at barn – atskilt fra fysisk kontakt og det sosiale liv – sover mer fordi de er i mangel på spennende observasjonsmuligheter. Våre barn sovner og sover mye på grunn av kjedsommelighet, antakeligvis også fordi de er ensomme.
 
Verbal-kognitiv kommunikasjon er (uforholdsmessig?) viktig i vår kultur, så viktig at eksperter anbefaler foreldre å påvirke spedbarnet i denne retning fra starten av. En slik omsorg er ukjent i gamle kulturer, der det meget sjelden forekommer verbal kommunikasjon mellom omsorgsperson og spedbarnet (Liedloff, 1986; Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996). Vår verbal-kognitive påvirkningen kombineres ofte med intens blikkontakt mellom avkom og mor/ far. For å ta seg inn må barnet med jevne mellomrom snu hodet vekk. Samtidig forventes det «adekvat» respons fra avkommet.

Muligens er vår type omsorg slitsom, kanskje til og med invaderende. Vår kulturs barn får i for liten grad mulighet til å bare «være», og stille å observere fra en trygg «post». Kan hende at våre spedbarn av den grunn trenger mer søvn: På den ene side er de i lengre tid ensomme, på den andre side utsettes de en stakket stund for inntrengende kontakt.

Bæring av spedbarnet
– optimal utvikling av hjernekapasiteten

I tradisjonale kulturer oppnås læring og sosialiseringen av spedbarn for det meste uten andre direkte bidrag fra omsorgspersonen, enn å bære avkommet på kroppen. Denne type omsorg har likevel stor innflytelse på hjernens optimale og helhetlige utvikling. For gjennom sansene konfronteres organismen med et enormt antall og variasjoner i hendelser. Det dreier seg om neurale aktiviteter i øye, øret (der blant annet likevektsorganet ligger) og talløse nerveendingene i huden, smaksknopper og slimhinner (Damasio, 1994). Å strukturer, ordne og forbinde alle iakttatte sanseinntrykk er en forutsetning for å kunne orientere seg. Denne prestasjon kan sammenfattes under begrepet integrasjon. Bearbeiding av alle sanseinntrykk i sentralnervesystemet gjør at individet kan reagere kontrollert og koordinert på alle signaler fra omverden  (Kirkilionis, 1999; Klein, 1995).

Slik vitenskap i dag forstår grunnprinsippet for vekst og utvikling kan sansefunksjonene bare fungere – eller fungere bedre og bedre – om de blir brukt; ikke aktivert vil funksjonene forkrøple etter hvert (Kirkilionis, 1999). I takt med hjernens utvikling vil spedbarnet kunne oppfatte hendelser mer og mer detaljerte og nyanserte. Det vil si at barnet ser verden først i grove trekk, senere i stadig mer nyanserte enkeltheter. En anekdote kan anskueliggjøre dette:

Som regel tok jeg oppvasken med barnebarnet sittende i bæretørkle på min hofte. En dag gikk hun ut av observatørrollen, bøyde seg forover og grep etter børsten. Med børsten i hånden rørte og rørte hun raskt rundt i oppvaskkummen. Det skramlet i bestikk som lå på bunnen, det luktet Zalo, og skummende vann sprutet. Hun ble våt. Hånden og børsten gjorde så en sving til høyre, bort til tørkestativet. Et par dunk med børsten der, så tilbake til kummen. Det hele gjentok seg. Etter fjerde gang forsto jeg endelig den reelle hensikt; vaske (en gjenstand) med børsten i oppvaskkummen - svinge hånd (med gjenstanden) til høyre - (setter gjenstanden) på tørkestativet. Fra sin bevegelige observasjonspost var det dette det knapt syv måneder gamle barnet hadde oppfattet av min aktivitet.

Spedbarnet trenger disse differensierte stimuli gjennom berørings-, lukte-, hørsels-, smaks- og synssansen til sin utvikling, sier også forsker og medisiner Wulf Schiefenhövel, og føyer til viktigheten av deemosjonelle, sosiale og mentale «input» som et hvert «bærebarn» får;«Dette har sentralnervesystemet trengt fra urtid av for å utvikle sin totale yteevne» (1996. s. 279. Min oversettelse). „Input“ et bærebarn mottar er sannelig mangfoldige: Et bærebarn lar seg villig og med letthet skyve hit og dit i sin slynge, avhengig av om  bæreren går/ løper, samler eller koker mat, gjør rent, padler i kano, om det blir drevet med kroppspleie, danset, badet, spist. Spedbarnet er i stadig bevegelse, og på forskjellige steder av kroppen på en person som er opptatt med egne gjøremål (Liedloff, 1986).

Når barnet bli skjøvet hit og dit på bærerens kropp innebære det at observasjonsvinkelen forandrer seg, og hun eller han må raskt snu hodet i ny retning, for videre å kunne følge med. Bøyer bæreren seg, og bæreren har klær å holde seg fast i, griper et litt eldre spedbarn til og holder seg fast. Opplevelsen av å ha hodet hengende ned – verden står opp-ned – aktiviserer vestibularvæsken i øret. Slike opplevelser er viktige for utvikling av likevektsansen.

Å være på en kropp i bevegelse utløser velvære, og velvære utløses i cerebellum gjennom bevegelse. Cerebellum er unik; den er den eneste del av hjernen der økning av cellene fortsetter også lenge etter fødselen. Etter som bevegelse resulterer i en strøm av impulser som sendes cerebellum, og en optimal utvikling av den avhenger av denne strømmen, er bæring av barn et fundamentalt bidrag til spedbarns normale mentale og sosiale utvikling (Restak, 1979). Muligens er oppfinnelse av babymassasje – som utløser velvære den stunden den varer – et substitutt for den kroppskontakt og bevegelse som et bærebarn helt naturlig får i flere timer. Men hvorfor avspise mange av våre spedbarn med substitutter som innebærer utgifter for foreldrene?

Med oppfinnelsen «barnevogn» i viktoriatiden, og spredning av den ble de fleste spedbarn i vår kultur fratatt mye av kroppskontakten og det store spektre av de mangfoldige og samtidige sanseinntrykk. Særlig i vårt strøk er spedbarn i barnevogn i lange perioder omgitt av store og tunge varmeposer, kalesjer, regntrekk eller tepper over kalesjen. Barnet kan eventuelt høre og muligens lukte, men det ser og kjenner ingen ting på huden av det som foregår i omverden.

Bevegelse som skjer når barnevogn skyves, veier ikke opp den rytmiske bevegelsen av, og nærheten til bærerens kropp. I dag burde vi betrakte oppfinnelsen «barnevogn» som en evolusjonær utprøving av et redskap som slo feil, og som bør erstattes av bæretøy.

Når barnet dier

I ”gamle dager” ble barnet ikke lagt til brystet før døgnet etter fødselen. Råmelken (kolostrum) skulle barnet ikke ha – det hersket et såkalt kolostrumtabu (Henzinger, 1999).
I dag er dette tabu uforståelig: Vi vet at råmelken inneholder for barnet viktige antistoffer. Naturen vet dog best! Forbudet mot kolostrum gjorde at melkeproduksjonen kom sent i gang og mødrene ble engstelige. Rådet om amming etter tidsskjema hver tredje eller hver fjerde time førte i tillegg til at mange friske kvinner ikke produserte nok melk. Tillegg av melkeblanding eller dyr morsmelkerstatning med flaske og smokk ble løsningen mange leger og helsesøstrer anbefalte. Fortsatt utgjør helsepersonell og barnematprodusenter et ofte meget uheldig medisinsk-industrielt kompleks! (ILCA, 2000; Børresen H Chr, 1995, 2003). Ut fra nyeste undersøkelser vet vi at mødre med små bryster må amme oftere, fordi lagringskapasitet er mindre enn hos kvinner med store bryster (personlig meddelese, Gudrun von der Ohe).

I dag vet vi også at den avgjørende faktor for en tilstrekkelig melkeproduksjon er hyppig amming fra fødselen av, det vil si hver gang barnet gir signaler som søking, smatting, suging på egen hånd og uro. Først når disse signaler blir overhørt, gir barnet sterkere varselsignaler som sutring, gråt og skriking! Da en del spedbarn i vår kultur kan sove over eller forbi sitt eget behov kan det forekomme at disse må vekkes for å få i seg i det minste åtte måltider per døgn (VELB, 2000)!

Det er gode fysiologiske grunner til at mennesket er et pattedyr av ”bære-sorten”: Vår melk er rik på karbohydrat som forbrukes i store mengder av en sukkerhungrig og relativt sett meget stor hjerne. Hos et nyfødt menneskebarn utgjør hjernen 10% av kroppsvekten, og selv i hviletilstand trenger hjernen 50% av energiproduksjonen! Samtidig er leveren relativt liten og har ikke nok glykogen til mer enn korte sultperioder (glykogen er leverens lagringsform for karbohydrat). Et spedbarn får derfor lettere for lavt blodsukker (hypoglykemi) ved sult, enn en voksen. Dette er en viktig grunn til at spedbarn må die ofte – også om natten (personlig meddelese, Hans Christofer Børresen). Et litt større ”stenalderbarn” som sover sammen med moren, finner ofte brystet på egen hånd uten at mor våkner helt.

Hos oss primater er tilførsel av protein og fett med morsmelken forholdsvis lav. Det henger sammen med at det er hjernens vekst og utvikling som har første prioritet, mens økning av muskelmasse og kroppsvekt skal være så vidt langsom at det er mulig å bære barnet i lang tid (Børresen, 1985, 1995). Pattedyr av ”reir-sorten” har mindre hjerne og trenger dermed mindre sukker, men mer fett og protein for å understøtte rask vekst av resten av kroppen. Deres nyfødte kan raskt etter fødselen stå på egne fire ben og trenger muskler til å løpe. Innholdet av fett i menneskets melk er antakelig høyest så lenge brystet bare er halvfullt. I overfylte bryster er melken fettfattig – dog ikke helt uten fett (personlig meddelelse, Hans Christofer Børresen/ Gudrun von der Ohe).

Ved for sjelden amming – særlig i varmeperioder og når mor har problemer med å levere nok brystmelk, kan søking etter brystet også være utløst av tørsten. Spedbarnets vannbehov er stort, opptil 15% - 20% av kroppsvekten i døgnet. Derfor er morsmelken vannrik, og ved barnestyrt amming gir den god beskyttelse mot dehydrering (uttørking) i varmt klima og under feber. I perioder med litt lite melk kan barnet ved å ta brystet enda hyppigere likevel få dekket sitt behov for vann. I sin tur vil dette igjen resultere i økt melkeproduksjon! Det er sjeldent et hyppig ammet barn må innlegges på sykehus under hetebølger! I kulturer der selvregulert amming er naturlig, er det lite trolig at spedbarn lider under tørste. Deres spedbarn har fortynnet urin som tegn på at vanntilførselen er rikelig (personlig meddelese, Hans Christofer Børresen).

En spedbarnsstyrt amming forutsetter at bæreren raskt oppfatter barnets signaler (se ovenfor). I tradisjonale kulturer tar det gjennomsnittlig seks sekunder fra barnet gir første signal, til bæreren reagerer. Denne raske reaksjon er artsspesifik (Liedloff, 1986; Schiefenhövel, 1999). Magen til et ti dager gammelt spedbarn er ikke større enn en bordtennisball! Et stort veskeinntak vil derfor gi for stor utspiling av magesekken om ammingen fordeles på for få episoder med flere timers intervall. Et typisk varsel om dette er gulping. Naturlig, hyppig amming betyr små melkemengder hver gang.

Det er bekymringsfullt at en tredel av alle spedbarn i vår kultur lider under kolikk. Disse lidelser er i følge forskere ukjente fenomener i tradisjonale kulturer. At en mor eller en annen omsorgsperson holder en baby opp mot skulderen, klapper den på ryggen og venter på en rap, er ikke observert, heller ikke gulping (Liedloff, 1986; Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996). Et spedbarn som får die etter selvreguleringsprinsippet – om ønsket fire ganger i timen – behøver ikke utsultet svelge store mengder og dermed få uspiling av magesekken. Derfor har «selvreguleringsbarn» ingen problemer med å beholde og fordøye de forholdsvis små porsjoner de får i seg av gangen. Også eventuell luft slipper ut uten hjelp, da  «bærebarn» sitter oppreist på en kropp i bevegelse.

En universell adferd, så langt forskere kan se, er barnets manipulering av morens ledige bryst. Under ammingen kan ungen – om brystet ikke er tildekket – legge sin hånd over og leke på en spesifikk måte. En nøyaktig analyse av denne leken viser en ny fysiologisk dimensjon: Med den til dels intensive manipuleringen av brystvorten stimuleres sannsynlig melkeutdrivningsrefleksen og til økt melkeproduksjon (Schiefenhövel, 1990). 

Et viktig element i ammingen, er at spedbarn i tradisjonale kulturer selv får velge brystside og hvor lenge de vil suge på hvilket bryst. Det ser ut til at spedbarnet selv kan regulere tilgangen til veskevolumet, nærings- og forsvarsstoffer. Omstendighetene omkring disse forhold har forskere enda for lite kjennskap til. Uansett er denne kontroll avhengig av barnestyrt amming («feeding on demand»). Lengden, diemåten (kort, med mange avbrekk versus konsentrert diing over lengre tid), trykk på suget og stimulering av det ledige bryst influerer på en forskjellig sammensetting av de vannete og de faste bestanddeler i melken (Schiefenhövel, 1990). Muligens spiller her sidevalg av brystet også en rolle ved spedbarnets behovsorienterte  diing? For meg har det vært vanskelig gjennom observasjon å få øye på hvorfor barnet av og til gråt, ikke ville ta brystet, mens det straks roet seg og sugde om mor byttet side. Der var melk på begge sider hver gang! Kanskje kan forskere en dag finne ut av fenomenet.

Nok en viktig side ved amming og den medfølgende hud mot hudkontakt, er at den synes å lindre effektiv responsen på smerte, for eksempel når det blir tatt blodprøve av en nyfødt (Carbajal, Veerapen, Coudere, Jugie & Ville, 2003).

Hoftedysplasi
- et ukjent fenomen i gamle kulturer

I tilfelle homo sapiens sapiens kunne evolusjonen koste på seg å ferdigstille byggestenene for den senere bevegelsesmekanikken i månedene etter fødselen: Det ved fødselen bemerkelsesverdig uferdige hofteledd inneholder mye mindre benstruktur enn andre deler av skjelettet, og dermed mer embryonal brusk (Schiefenhövel, 1990).

Når en nyfødt eller et spedbarn sitter på hoften til en bærer inntar benene en sprikvinkel på gjennomsnittlig 45 grader. Dermed får lårene i hofteleddet en vinkel mellom 90 inntil 120 grader, en posisjon som tilsvarer nøyaktig de anatomiske forutsetninger. Vekselspillet mellom det å sitte på hoften og barnets til dels meget kraftige sammentrekninger av hofte-, lår-, sete- og ryggregionens muskler på den andre side, former barnets normale hofteledd. (Kirkilionis, 1999; Schiefenhövel, 1990).

I gamle kulturer i Asia og Afrika er hoftedysplasi eller luksasjoner et ukjent fenomen. Går vi til indianerstammer i Nord-Canada, der nyfødte etter gammel tradisjon blir bundet og reivet fast på et brett, kan man finne 12,3 prosent av spedbarna med denne form for lidelse. Prosentandelen i kulturer der ikke slike tradisjoner følges er på om lag 2 prosent (Kirkilionis, 1999). 

Disse tall viser med all tydelighet at når den fylogenetisk betingete bæring av barnet ikke etterkommes, befinner barnets lår seg for sjelden og for kort tid i den fysiologisk strukturerte sprikform. En del av det evolusjonsbiologiske sammenspill mellom form og funksjon – mellom morfologi og etologi mangler (Schiefenhövel, 1990).

I den vestlige kultur har bæring av barnet nå fått en renessanse flere steder. Også i Norge kan vi på gaten, i varemagasiner, på flyplasser og på tur se foreldre som tilbyr sine barn dette intime samvær. Men med skrekkblandet fryd kan man observere mødre og fedre som bærer sitt avkom inn-ut i en del bæreredskaper – barnets front er vendt utover fra bærerens kropp. Jeg antar at hensikten er å tilfredsstille barnets nysgjerrighet. Ser vi nøye etter, henger barnets ben rett ned så hofteleddet blir strukket og barnets vekt hviler på dets bekken. Den så viktige og riktige anatomiske sprikvinkel på 90 - 120  grader av lårene er ikke tilgodesett. Dette kan sette en korrekt hofteutvikling i fare, samtidig som det å sitte slik, er slitsomt for barnets rygg.     

En annen innvending mot denne inn-ut bæreform er, at den lille riktignok ser mye, men den kan ikke unndra seg inntrykkene – barnet kan ikke vende seg mot bærerens kropp og hvile. Det blir for mye av det gode. I skremmende situasjoner kan ungen heller ikke rask orientere seg gjennom bærerens mimikk. Denne bæreform frarådes derfor av fagfolk, og det rådes til å være meget nøye med utvelgelsen av bæreredskapet.

Diskusjon

«Dere nordmenn er rare. Dere skal forklare alt. Vi bare gjør det», sa en kvinne.

Hennes  bakgrunn er i en kultur der barn alltid er blitt og fremdeles blir båret på kroppen. Kvinnen har rett, noe denne artikkel vitner om. Utviklingen i vår egen sivilisasjon har fjernet seg langt fra den primitive intimiteten et hvert spedbarn er avhengig av og forventer ved fødselen. Vi har glemt vår utviklingshistorie. Møysommelig må vi  gjenoppdage og nøye begrunne dens eksistens, før vi eventuelt tør ta konsekvensen av den.

Her, i denne evolusjonære modell for spedbarnsomsorg er det blitt lagt vekt på to  hovedelementer: Kroppskontakt – for det meste ved bæring om dagen og soving ved siden av mor om natten, og amming etter selvreguleringsprinsippet, også om natten. Ikke alle aspekter ved disse to hovedelementer fikk plass i denne artikkelen. Uansett, modellen kan virke uoppnåelig i vår egen kultur. Tema «fullamming» har alt ført til diskusjoner og strid i media; Overskriften «På verdenstoppen i ammehysteri» (Ulvund, 2001) er myntet på overlege Gro Nylander som i lengre tid har argumentert for «ammesaken».

I et samfunn som vårt blir en ammende mor i barselpermisjon ofte isolert. Mange kvinner er mye av dagen uten sosiale og intellektuelle stimuli og utfordringer fra andre voksne. I gamle kulturer tar ikke en nybakt mor vare på sitt barn isolert i hus eller leilighet, mens det øvrige liv fortsetter. Der er kvinnen en integrert del av gruppen, og hun fortsetter med sine funksjoner innenfor fellesskapet som før.

I vår kultur kan et barn hindre en kvinne å oppnå en innflytelsesrik stilling om hun samtidig ønsker å ivareta barnet adekvat. En kvinne som ønsker å ta lang barselpermisjon kan også stå i fare å miste en tilkjempet innflytelsesrik posisjon. Kvinnen har fremdeles ikke den naturlige plass som kreves til å kunne spille en avgjørende rolle for samfunnsutviklingen. Hennes innflytelse er marginal – i bestefall kvotert til 40 prosent. Avgjørende områder som former den etiske, den politiske og religiøse utvikling må kvinner fremdeles kjempe for å kunne delta i. Og slik vårt samfunn ser ut i dag, har kvinnen knapt reell mulighet til gjennomgripende å snu utviklingen i en retning av et (kvinne- og) barnevennlig samfunn.    

Den evolusjonære modell for spedbarnsomsorg kan dermed fortone seg som en naiv utopi, en utopi som også smuldrer opp i en del usanne og barnefiendtlig teorier om spedbarnets psyke og adferd. Likevel – der er foreldre som forsøker å tilnærme seg modellen. Også flere mødre med eneansvar ammer i dag etter selvreguleringsprinsippet og bærer avkommet på kroppen. Til dette trenges det samarbeid og all den hjelp man kan få fra nære slektninger og/ eller venner.

Mens amming er kun kvinnesak, er bæring ikke en «en-person-sak». Å bære et spedbarn på kroppen gir en reell mulighet til å gi og å få nærhet. Skjer dette på barnets premisser, det vil si en rask tilbakelevering til mor ved signal, bygges det opp i barnet en grunnleggende tillit til bæreren..

Referanser

Børresen, Bergljot (1996). Den ensomme apen. Instinkt på avveie.  Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Børresen, Hans Christofer (1985). Foreldrefag i skolen. Nytt Norsk Tidsskrift (3)
Børresen, Hans Christofer (1995). Rethinking Current Recommendations to Introduce Solid Food  
Between Four and Six Months to Exclusively Breastfeeding Infants. Journal of Human Lactation, 11
Børresen, Hans Christofer (2003). Unngå for varme spedbarn. Ammenytt, 34 (4)
Carbajal, Ricardo; Veerapen, Soocramanien; Sophie Coudere; Myriam Jugie
& Yvess Ville (2003). Analgesic effect of breast feeding in term neonates: randomised controlled trial.  
http://bmj.bmjjournals.com/cgi/content/full/326/7379/13 (09.05.2006)
Damasio, R. Antonio. (1994). Descartes’ Error. Emotion,
Reason and the Human Brain. New York: G.P. Putmam’s Son
Eban, Abba ((1972)  Mitt Folk. Jødenes liv og historie
Oslo: Nomi Forlag
Henzinger, Ursula (1999). Stillen. Zürich und Düsseldorf: Walter Verlag
Hrdy, Sarah Blaffer (2000); Mother Nature – Nurturing. London: Vintage. Random House
Hunziker, Urs A. & Barr, Ronald G. (1986). Increased Carrying Reduces Infant Crying:
A Randomized Controlled Trial. Pediatrics. 77, s. 641-648.
International Lactation Consultant Association (ILCA) (2000): Leitlinien für das Stillmanagement   
während der ersten 14 Lebenstage auf wissenschaftlichen Grundlagen.
Kirkilionis, Evelin. (1999). Ein Baby will getragen sein. München: Köselverlag
Klaus, Marshall H.; Klaus, Phyllis H. (1998); Your Amazing Newborn. Reading, Massachusetts: Perseus Books
Klein, Paul F. (1995, nr.1) The needs of Children. Santa Fe: Mothering, s. 38 - 45
Leboyer, Frédérick (1975). Birth without violence. New York: Knopf
Liedloff, Jean (1986).The Continuum Concept. London: Penguin Group
Restak, Richard M. (1979). The Brain.  The Last Frontier
New York: Doubleday & Co
Schiefenhövel, Siwanto & Schiefenhövel, Wulf  (1996): Am evolutionären Modell –
Stillen und frühe Kindheit bei den Trobriandern. I: Gottschalk-Batschkus Ch, Schule J.  
Ethnomedizinische Perspektiven zur frühen Kindheit. (ss 263-82) Berlin: Wissenschaft  
und Bildung.
Schiefenhövel, Wulf: Ethnomedizinische und verhaltensbiologische Beiträge zur pädiatrischen   
Versorgung. Foredrag holdt på den 10. internasjonale fagkonferanse. Heidelberg, 25.-27. mai 1990
Shostak, Marjorie (1981). Nisa; The Life and Words of a !Kung Woman. Harvard: University 
Press
Smith, Lars & Ulvund, Stein Erik (1991). Spedbarnsalderen. Oslo:  Universitetsforlaget
Tanner, Nancy Makepeace (1981): On Becoming Human. Cambridge: University Press
Ulvund, Stein Erik (28.11.2001).  På verdenstoppen i ammehysteri. Dagbladet, Debatt side 3
Verband Europäischer Laktationsberaterinnen (VELB) (2000) Leitlinien für das Stillmanagment 
während der ersten 14 Lebenstage auf wissenschaftlichen Grundlagen
Wahl,  Solveig Albrecht (1998). På mors mage: sosial livmor til (sped)barnet. Impuls, 52 (2), 86-  91 og (2003). Kognition & Pædagogik, 13 (48), 34-43  (DK)

Til første side

e-post: solveig.a.wahl@c2i.net

Deutsche Version