"Søvnproblemer" hos spedbarn og den kontrollerte gråte-metoden, også kalt "gråtekuren"

Tar et spedbarn skade av å skrike over lengre tid? Interessant er den sprikende kunnskap som formidles av fagfolk - om hva som betyr noe, og hva som ikke har betydning for menneskets utvikling.

Solveig Albrecht Wahl

"Sørg for at barnet er mett og har tørr bleie ... Når barnet begynner å skrike etter leggingen, er det to veier å gå. Man kan la ungen skrike, uten å gå inn på barnerommet. Friske barn tar ikke skade av å skrike. Det er foreldre som lider mest. De fleste gir opp etter maksimalt tre - fire kvelder, og legger seg deretter til ro. ..." skriver psykolog Peder Kjøs (2001). Rådet gis til fedre med fra to til tre måneder gamle spedbarn: Ikke ta det opp, selv om barnet skriker seg varm og svett, unngå kosedyr. En kassettspiller er heller ikke nødvendig. Ikke legg barnet i de voksnes seng, da får barnet ingen mulighet til å lære selvtrøst (Kjøs, 2001)*.

Vi kan spørre oss om et spedbarn kan trøste seg på annen måte enn ensomt forlatt å resignere - gi seg for overmakten? Barn i en slik situasjon har all grunn til å føle seg uvel, mener Sarah Blaffer Hrdy, emeritus professor i antropologi ved Universitet i California-Davis: "Under tvang og knallhard kondisjonering må spedbarn lære å tilpasse seg moderne foreldres unaturlige forventninger, men få av dem vil se med glede frem til å tilbringe natten alene i et mørkt rom." (Hrdy, 2000, s. 97, min oversettelse). Et alvorlig spørsmål er hvorfor et menneske i det hele tatt skal lære seg selvtrøst, og det fra starten av. Hvilken konsekvenser kan slik "lærdom" få for nære relasjoner til andre mennesker senere i livet?

En mulig mer seigpinende variant av Kjøs råd, er det råd dr. philos Stein Erik Ulvund , professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo, gir på TV2 (God Morgen Norge, 27.1.03) - "gråtekuren" for friske barn i 6 måneders alderen og eldre. "Det høres brutalt ut, og det er kanskje litt hjerterått óg, for barnet må få gråte", er Ulvunds innledning. Rådet er: Ha til samme tid hver kveld de samme leggerutiner, si så god natt og gå ut. Begynner barnet å gråte går du inn etter tre minutter, koser litt, men tar det ikke opp. Etter et minutt forsvinner du. Utetiden utvides til fem, syv og maksimalt ti minutter. Du må være tålmodig i mange dager - alt fra en uke og lenger, for å få det til. Barnet tar ikke skade av å ligge i egen seng, det er de voksne som tar skade av å ha barnet i sin seng. De får da ikke sove. Det at barn har søvnproblemer i seks måneders alderen skylles sannsynlig at foreldre før dét har tatt opp sitt barn ved minste kny eller har tatt det i egen seng! (Ulvund , TV2 27.1.03).

Ulvunds metode er antakelig en variant av Dr. med. Richard Ferbers behandlingsplan "a controlled-crying-method" (Ferber, 1985). Ferber er leder for søvnsentret for barn i Boston, USA. Boken: "Solve your child's sleep problems" er mektig populær både i USA og i Tyskland. På folkemunnen heter det der "å ferberisere barnet".

At foreldre er avhengig av fagfolks råd er i og for seg betegnende nok for vår egen kultur, og viser hvor rådville og forvirret mange nybakte foreldre er i forhold til spedbarnsomsorg.

Det fatale er at foreldre som lider ved å høre avkommets skrik, faktisk rådes indirekte til å undertrykke sin egen sensitivitet overfor, og mistolke barnets signalene!

Og det forunderlige er at fagfolk kan hevde "barnet tar ikke skade av det". Hvordan kan de si det? Om et to til tre måneder gammelt spedbarn tre, fire kvelder på rad skriker seg svett og varm til det utmattet sovner, kan det vel skades i sin selvoppfattelse - få mistillit til egen evne til å kommunisere behov. Vi kan vel heller ikke utelukke at mistilliten forplanter seg til en gryende mistillit til nære voksne.

Om vi nå ser på Ulvunds variant, må barnet gang på gang veksle mellom håp og skuffelse - og det kveld etter kveld, de mest håpefulle i ukevis. Barnet får håp når foreldre kommer inn for å kose litt. Et minutt senere går håpet over i skuffelse og fortvilelse: Mor eller far forsvinner. De står bak døren og ser på klokken, mens avkommet skriker fortvilt etter nærhet! Vi kan spørre oss hvilken kvalitet denne minuttlange kosen har, når far eller mor også må være opptatt av tiden? Kan fagfolk virkelig si at gråtekuren ikke kan få en negativ innflytelse på relasjonen mellom foreldre og barnet og på barnets videre mentale utvikling?

I dag reiser forskere spørsmålet om hva som skjer med et spedbarns hjerneutvikling når det skrike over lengre perioder og kroppen oversvømmes med adrenalin og stresshormonet kortisol. .

Dette har Margot Sunderland, professor i psykologi ved Centre for Child Mental Health i London, beskjeftiget seg med (Sunderland, 2006). Sunderland er en av de ledende eksperter på barns hjerneutvikling. Hun ber foreldre om å nekte å godta det populære råd om "gråtekuren" (controlled crying-sleep-training), for å avhjelpe (sped)barns "søvnploplemer

* I dag, 3. februar 2010 meddelte psykolog Peder Kjøs i mail at han tar sterk avstand fra ”gråtekuren” som han anbefalte i Sandefjords Blad 15.9.2001. Og han sier at det gjør han selvfølgelig også i sin bok ”God pappa”.

Referanser:
Ferber, Rickard (1985). Solve your child’s sleep problems. New York: Simon and Schuster
Hardy, Sarah Blaffer (2000). Mother nature – nurturing. Maternal instincts & the shaping of the species. London: Vintage
Kjøs, Peder (2001, 15.September). Legging av barn er mannfolkjobb. Sandefjords Blad, og’helg, s.11
Sunderland, Margot (2006). The Science of Parenting. London: Dorling Kindersley