Mennesket – et pattedyr av ”bæresorten”

 



På mors mage - sosial livmor til (sped)barnet

Solveig Albrecht Wahl

Til første side

Høsten 1997 har diskusjonen for eller imot Sigmund Freud, hans teorier og analyse vært livlig i våre norske dagsaviser. Jeg leste overskrifter som "Sigmund Freud – en gud som sviktet?" (Brøgger, 1997), og " Psykoanalysens svarte katter" (Ulvund, 1997). Under sistnevnte overskrift kunne man lese at den psykoanalytiske tenkemåte kan sammenlignes med svarte katter i et mørkt rom, som analytikere leter etter, men ikke finner, og likevel tror at de er der. Psykoanalyse i krise! Det bestrides at Freuds teori om, at tidlig erfaring i et menneskes liv i så stor grad har avgjørende betydning for den videre utvikling, som han hevdet. Dette fordi skadene et barn har fått ved omsorgssvikt kan repareres i barneårene. Å fastholde Freuds hovedforklaringsprinsipp om at vansker har sin rot i hendelser i fortiden er å spikke på en gammel flis. Det hevdes at barn bidrar til å skape sine egne utviklingsmiljøer i kraft av medfødte egenskaper som for eksempel temperament. Barn er ikke i hovedsak produkt av foreldrenes omsorg. Tvert imot kan noen barn sette sine foreldre på en urimelig hard prøve! Så kunne man lese følgende overskrift: " Kunne Freud ha spart verden for Adolf Hitler?" (Gjerstad, 1997)

Her ønsker jeg ikke ta opp diskusjonen om Freud er en sviktende gud. Heller ikke vil jeg diskutere de fleste av Freuds teorier og den analytisk tenkemåte, eller om psykoanalyse er i krise eller ei. Men debatten i våre dagsaviser fikk meg til å spørre hvordan det kan ha seg at fagfolk på området er til de grader uenige seg imellom? Kan grunnen til all strid om teorier være så enkel at de færreste mennesker husker hvordan det oppleves følelsesmessig å være foster, å fødes og å være maktesløst utsatt for omgivelsenes forgodtbefinnende i mange år – en tid der man var totalt avhengig, ovenfor omverden uhyre sensitiv, men begreps/språkløs og nesten uerfaren?

Med disse spørsmål “i bakhodet” ønsker jeg å drøfte gyldigheten ved tidlig erfaring i et menneskes liv har avgjørende betydning for den videre utvikling; om vansker har sin rot i hendelser i fortiden. Jeg legger Freud på hyllen. Jeg vil isteden drøfte dens gyldighet ved å legge frem, for meg inntil for et par år siden for det meste ukjente innfallsvinkler – et omfattende materiale, hvorfra jeg her vil presentere de mest sentrale punkter. Ut fra denne presentasjon vil jeg så ta opp Stein Erik Ulvunds (1997) fremlagte påstand om at barn bidrar til å skape sine egne utviklingsmiljøer i kraft av medfødte egenskaper som for eksempel temperament – og dermed indirekte påstanden om at barn ikke i hovedsak er produkt av foreldrenes omsorg.

For å kunne drøfte ovenstående problemstillinger må følgende spørsmål kunne besvares: Hva trenger et (sped)barn for å utvikle egenskaper som selvtillit, tillit, livsglede, kjærlighetsevne, og senere evnen til å ta vare på seg selv og sitt avkom. Spørsmålet kan også snus: Hvilken type omsorg forventer en hver nyfødt av sitt opphav?

Menneskets medfødte forventning om omsorg
- de primære behov

“Kroppslige og emosjonelle erfaringer utgjør det enkelte menneskes minne. I hvert nytt liv blir stammens historiske (fylogenetiske ) og de personlige (ontogenetiske) erfaringer til minner” (Stettbacher, 1991, s.19 / 20) .

Menneskenes felles stammehistoriske erfaringer er av interesse for fagfolk med forskjellig bakgrunn (Børresen, 1996; Klein, 1995; Liedloff 1986, Miller, 1995; Stettbacher, 1991, m.fl.) Dette er en viktig faktor for deres forsøk på å lage teorier om et menneskets psykiske utvikling. Blant andre har den kanadiske psykolog Paul F. Klein (1995) og den sveitsiske psykoterapeut J. Konrad Stettbacher (1991) som sitt utgangspunkt at mennesket er født med en programmering for – eller har en forventning om, at primære behov for kontinuerlig kroppskontakt, næring, trøst og beskyttelse blir ivaretatt av opphavet. “Barnets nervesystem er, slik vi kjenner det, utstyrt med en automatisk alarm for å signalisere angst ovenfor atskillelse fra den primære omsorgsperson,” (Klein, 1995). Dette har vi til felles med andre primater. Angsten og sorgen som kommer til uttrykk ved for tidlig atskillelse hos menneskebarn er karakteristisk for alle pattedyr.

Til rekken av primærbehov skal vi her føye til, behovet for respekt, forståelse og aktelse: “Uten aktelse kan et menneske ikke leve”. For at et individ skal kunne realitetsorientere seg, har det også et grunnleggende behov for sannferdig informasjon. Det er med andre ord på tre nivåer et menneske har primære behov: på kroppsområdet (somatiske) – på følelsesområdet (emosjonelle) – og på forståelse/ forstandsområdet (kognitive) (Stettbacher, 1991)

Blir de medfødte behov tilfredsstilt, oppstår i barnet en fornemmelse av kompetanse (mitt medfødte system fungerer), og av selvtillit og glede over å være til (jeg er elsket, alt stemmer). Ordet system står for “flerleddet helhet”: Mennesket som en flerleddet helhet, som et lukket selv, utad åpen, vidunderlig, uhyre kompleks og forbløffende fungerende helhet, et system som har til oppgave å sikre ens egen selvoppholdelse (Stettbacher, 1991)

Jo større samsvar det er mellom de medfødte behov og omverdens imøtekommenhet, desto friere og mer selvstendig blir et menneske – og desto bedre takler hun/ han frustrasjoner og vansker siden (Klein, 1995; Stettbacher, 1991).

Det er et samsvar mellom behovstilfredsstillelse og kjærlighetsevne, evnen til å ta vare på seg selv og å gå inn i relasjoner, og det er et samsvar mellom behovstilfredsstillelse og evnen til realitetsorientering (Klein, 1995; Stettbacher, 1991). Stettbachers definisjon på kjærlighet: ”Kjærlighet er ikke en ting. Kjærlighet er liv. Det betyr å være lys levende. Kjærlighet er aktiv omsorg for livet” (1991, s. 112)

Skader og følgene

Uteblir behovtilfredsstillelsen – omgivelsene er ikke i stand til å innfri de medfødte forventninger – fører dette til forstyrrelse av relasjonsevnen. Utsettes (sped)barnet for overbelastninger (frustrasjoner, manipulasjoner, vold, likegyldighet) oppstår det mer og mer angst og skam for de medfødte behov: Angst for å dø, angst for å miste. Det oppstår emosjoner som raseri, sinne, fortvilelse, skyld og hat. Barnet oppfatter denne overbelastningen som en mislykket, smertefull ”behovstilfredsstillelse”. Dette registreres ubevisst i barnets system som dets eget mislykkede forsøk på tilpasning –det er noe i veien med meg (Stettbacher, 1991). Barnet laster seg selv, fordi det ikke kan fatte at opphavet forholder seg naturstridig til det.

Siden barnet så og si bare er behov, behov som det må adlyde, utløser trangen angstbetingede krampaktige holdninger eller sågar kramper, ”fordi det ut fra den erfaring det har gjort når det fornemmer og føler behovet, venter seg smerte som det ønsker å unngå” (Stettbacher, 1991). Så snart behovene blir sterkere enn angst- og smerteforventningen, vil barnet også avfinne seg med surrogattilfredsstillelse.

Slike negative opplevelse fra starten av har den konsekvens at alt et menneske opplever siden av stress, allerede står under et press fra følelsen: Jeg duger ikke, jeg er et merkelig vesen, man kan ikke like meg, jeg kan ikke stole på meg selv. Det noe galt med mine behov. Som følge av avhengighet, og for å overleve blir (sped)barnet tvunget til å fortrenge og glemme overbelastningen det har vært utsatt for. På grunn av sin primære svakhet kan det ikke beskytte seg selv. ( Stettbacher, 1991)

Livet før, under og etter fødselen

Allerede problemer under svangerskapet eller problemer som oppstår på grunn av svangerskapet kan ha skadelig innvirkning på fosterets primære integritet – skade på dets opprinnelig velfungerende system (Stettbacher, 1991): Et uønsket svangerskap og ønsket om å skjule graviditeten ved å snøre seg, hemmer fosterets bevegelser. Eller : Den kanadiske psykolog Andrew Feldmar rapporterer fra sitt arbeide med fire tenåringer som prøvde hvert år å ta livet av seg til samme tid. Han oppdaget gjennom intervju med mødrene deres, at trangen til å ta eget liv falt sammen i tid med morens forsøk på å abortere dem – noe ungdommene aldri bevisst har hatt kjennskap til (Feldmar, 1979).

En hard og lang fødsel er like traumatisk for et menneske i starten av sitt liv som traumatiske opplevelser er for mennesker på et senere tidspunkt. En traumatisert nyfødt trenger spesielt mye omsorg og oppmerksomhet (Miller 1995; Stettbacher, 1991). Får den nyfødte ikke den nødvendige kontinuerlige beroligelse og trøst – du og jeg klarte det, du lever, jeg er hos deg – i månedsvis etterpå, blir den psykiske smerten og desorienteringen uutholdelig og opphavet kan opplever sitt barns vedvarende skrik som problematisk – uten å være klar over årsaken.

Det er ikke mange år siden navlestrengen på et nyfødt barn ble kuttet over før dets egen pust var kommet ordentlig i gang. Dette påførte barnet kvelningsfornemmelse. En nyfødt ble heist opp etter bena og fikk klask på enden, eller ble kløpet i kjønnsorganene. Den ble øyeblikkelig tatt fra moren, veiet, målt, vasket og kledd på: Og barnet skrek! Så endelig fikk den lille komme i armene på mor – for en kort stund. Men hud mot hud var utelukket. Hadde fødselen i tillegg vært lang og problematisk, betydde det mange timers tortur for barnet. Siden lå barn og mor atskilt på fødeklinikken. De hadde kun kontakt ved amming etter fastsatt tidsskjema – hver 4. eller 3. time! (Forandringen av sykehusrutinene rundt fødselen og tiden etter begynte så smått å komme i midten/ slutten av 1970-tallet. Den franske fødselslege Frédérick Leboyer (1975) var en av de første som så på nyfødtes skrik og deres ansiktsuttrykk som et uttrykk for smerte).

De aller fleste av dagens voksne i vår kultur har slike eller lignende dramatiske opplevelser fra starten av livet festet til sitt minne. Hvilken innvirkning har en slik (“glemt”) behandling fått for et menneskets sensibilitet senere ovenfor andre vergeløse individer?

 Jeger- og samlerkulturers (sped)barneomsorg

Vi i vårt industrialiserte samfunn som så ofte behandler våre barn på bokstavelig unaturlig vis, har enda mye å lære av nærstående arters, som for eksempel sjimpansenes, omsorg for avkommet. (Børresen, 1996). For å forstå et menneskes medfødte forventning, hvilken type omsorg naturen forventer av oss, henviser blant andre Klein (1995) og Liedloff (1986) til enda eksisterende jeger- og samlerkulturer: !Kung Sanfolket i det nord - vestre Botswana og Yequanastammen i Venezuela. Disse mennesker har levd i ubrutt tradisjon siden steinalderen – deres kultur gjenspeiler 98-99% av menneskets historie! I disse samfunn blir barnet båret av mor, eldre søsken eller av andre – i slynger på mage, hofte eller rygg. Barnet er dermed fra starten av integrert i det sosiale liv og de voksnes gjøremål. Om natten ligger det mellom foreldrene. Gjennom den tette kroppskontakt blir mødrene og andre bærere sensibilisert ovenfor avkommet. Bæreren lærer å forutse når barnet vil våkne, spise eller gjøre fra seg (de bruker ikke bleier). I det første leveår tar det gjennomsnittlig 6 sekunder fra barnet gir signal til mor reagerer.

Om barnet gråter eller skal die, og det er ikke mor som bærer, bringer bæreren den lille straks tilbake til henne. Unge spedbarn kan die flere ganger i timen – også om natten. Det bestemmer så selv hvor lenge og fra hvilket bryst det vil ammes. “Episodene avsluttes med munterhet og gjensidig gledesfylt lek, alt fra berøring til å lage ulike grimaser” Gjennomsnittlig får barnet 36 måneder med fri adgang til mat, kos og trøst gjennom amming. Jeg vil hevde at mor tilbyr sitt barn en sosial livmor. Og en sosial livmor er nettopp det en hver nyfødt trenger (Stettbacher, 1991). Også !Kung fedre blir beskrevet som overbærende overfor sitt avkom. De er kjærlige og henrykte” (Klein, 1995, s. 40). . “Det er verd å merke seg at ingen annen befolkningsgruppe har overgått tilfredsstillelse av (sped)barns avhengighetsbehov” (Klein, 1995).

Det viser seg at barn fra disse to jeger- samlerkulturer gråter lite . De er tidligere selvstendige enn barn i vår kultur. Dermed krever de tidlig mindre omsorg. Yequana-barn beskrives som fredelige – uten vansker med å gå i samhandling med andre barn. At barn (og voksne) er fredelige er en konsekvens av at barn har fått en adekvat omsorg og at det å slå barn for en Yequana er et tabu, er Jean Liedloffs (1986) konklusjon. Liedloff har bodd sammen med Yequanafolket i til sammen 2 ½ år.

Den sannsynlig medfødte forventning om omsorg har utviklet seg i de første 100 000 generasjoner av jeger- og samlerkulturen, en omsorg som var helt nødvendig for å sikre artens overlevelse. 500 generasjoner av bonde- og 10 generasjoner av industrisamfunn har ikke kunnet forandre denne programmering.

Vitenskap - barnets behov
og transaksjonsanalytisk tankegods

Det henger igjen hos mange mennesker i vår kultur at når et individ ikke kan uttrykke seg gjennom språk, får det automatisk en lavere status på områder som nyanserte følelser, opplevelser, bevissthet. Og veien fra lav status til manipulering og overgrep har ofte vært for kort – også i forskningsøyemed (Børresen, 1996). Her tenker jeg på offentlig forskning og eksperimentering med (sped)barn. Allerede timer/ dager gamle spedbarn blir forsettelig forstyrret i sin søvn, manipulert, frustrert, trenet til for dem irrelevante mål – i vitenskapens tjeneste og stikk i strid med sine behov. Disse individer har ikke engang språklig mulighet til å gi eller nekte samtykke til å være forsøksobjekt. Uunnværlige goder som respekt og aktelse tilkommer tilsynelatende bare de språklig kompetente voksne i vår kultur. Hvilken innvirkning har det på et (sped)barn, når øyne det møter ikke speiler dets søken etter gjenklang, bekreftelse, kjærlighet, men øyne som er distansert “objektive”, vitenskapelig iakttagende?

Vi er nødt til å ta innover oss at den adekvate omsorgen mødre og fedre hos for eksempel Yequanafolket så selvfølgelig gir sitt avkom (en type omsorg, de selvsagt har mottatt selv da de var små), gir deres barn trygghet, tidlig selvstendighet og fredelig samhandling. Med en slik viten må vi kanskje innse at våre egne savn fra udekkede behov i (sped)barnstiden kan gjøre det noen ganger så "urimelig" vanskelig for oss å forstå og å tilfredsstille våre barns behov de første to til tre år.

I boken “Spedbarnalderen” (Smith, Ulvund, 1991) sies det at spedbarn gråter ved fysisk smerte (som ved nålestikk i forbindelse med blodprøve), smerte fra magen ved kolikk, avbryting av et måltid og “generelt ubehag”. Det hevdes at barn som gråter mye, og vanskelig la seg trøste, vanligvis er lite mottakelige for stimulering fra miljøet. De vil derfor være i risiko for atypisk utvikling. Sammenligner vi denne type forståelse av spedbarns gråt med Liedloffs observasjon, av at de barn som blir båret på kroppen og kan die flere ganger i timen skrike lite , ser jeg grunnlag for å hevde at de stimuli “risikobarn” i vår kultur mottar, ikke kan være i samsvar med deres faktiske behov i øyeblikket. Jeg vil videre hevde at det som betegnes som gråt på grunn av “generelt ubehag” innebærer spesifikke årsaker som for eks. angst ved atskillelse, at det ikke får die ofte nok, at omgivelsene er stressende, eller angst som ble forårsaket av opplevelser før, under og/ eller etter fødselen – altså spesifikke grunner som overbelaster dets system.

Det utelukkes her på ingen måte at forhold som medfødt temperament spiller en rolle i forhold til et barns “terskel for når følelsene vekkes” (jeg velger her å anvende definisjonen for temperament slik den fremstår i boken ”Spedbarnsalderen”, Smith & Ulvund, 1991). Men også her – som ved alle andre egenskaper er det snakk om et samspill mellom arv og miljø, og i begrepet miljø inkluderes her miljøet barnet var omgitt av før, under og rett etter fødselen. Meg bekjent finnes det ikke holdepunkter for å hevde, at arv i forhold til egenskaper utgjør mer enn mellom ca.30 til nærmere 50 %.

Mors og/ eller fars usikkerhet ovenfor egne følelser og egen sårbarhet for avvisning frembringer onde sirkler i samspillet mellom mor og/ eller far og barn. Barnet, eller dets temperament kan ikke lastes for opphavets følelser. Barnet er bare behov som det må følge, og det har bare en førspråklig protestmulighet ovenfor miljøet – å skrike..

Her vil jeg hevde at teorien om at (sped)barnet bidrar til å skape sitt eget utviklingsmiljø i kraft av medfødte egenskaper som for eksempel temperament (transaksjonsanalytisk tankegods) er en fordreining av sannheten. Etter min oppfatning forholder det seg slik:

1. Å skape eller å bidra til å skape et barns utviklingsmiljø har med ansvar å gjøre, og slikt ansvar påhviler kun den voksne. Med det mener jeg at det er den voksnes ansvar å ha
kunnskap om hva som skaper et trygt utviklingsmiljø. Den affekt barnets ekspressive uttrykk – gråt/ vedvarende skrik – måtte få for opphavets følelser har sitt utspring i den voksnes egen trygghet, selvtillit – eller mangler på disse – og har intet med barnet å gjøre.

2. Spedbarnet kan kun påvirke sine omgivelser i den grad dets signaler blir hørt og tolket riktig. Blir de ikke hørt eller blir gjentatte ganger misforstått, er det lille mennesket maktesløst ovenfor sin egen situasjon, og dets ubehag/ spenningsnivå øker.

Hvorfor skriker Boris

Nedenstående observasjon fødselslege Gro Nylander har gjort, og nedtegnet på min forespørsel, kan illustrere en nyfødts fortvilte forsøk på å signalisere sin nød ved å skrike vedvarende og ved å gå til “sultestreik”;

”På barselavdeling i St. Petersburg i 1993. De nyfødte reives fortsatt, og bor i en bygning atskilt fra mødrene. Et lite tog med babyer tett i tett i flere etasjer kommer til gitte tider for mating. Det ligner på våre regler fra 60-årene. Skandinaviske amme - eksperter skal drive workshop, lære bort hvordan endring av rutiner kan fremme amming, uten at det koster ett øre. Viktig i et fattig land der de fleste gir dyrt morsmelktillegg fordi “den russiske kvinne har mistet evnen til amme”. Som de norske for 30 år siden.

Personalet er litt defensive og utfordrende. “Dere kan kanskje ordne opp med Boris? Han er flere dager gammel. Skriker det meste av tiden, vil ikke suge ved brystet, aviser flaske, går ned i vekt”. Boris ligner en ørliten mumie. “Hva med å kle av ham og legge ham hud mot hud hos mor?” Litt irriterte, en anelse hånlige blikk fra russiske leger og jordmødre. De har klokkehattlignende hodeplagg og kraftige, korslagte armer. Boris blir viklet ut av reiveremsene. De små armene kommer til syne, frie for første gang etter fødselen? Mors skjorte knappes opp, uten at noen spør henne om lov eller forklarer. Splitter naken - med forskrekkede armer og ben som kaver – legges Boris mage mot mage på mors kropp.

Ingenting skjer. Flokken rundt sengen er rastløs. “Og hvor lang tid skal dette ta?” spør russerne, via tolken. “Det er vanskelig å si ”, svarer en svensk jordmor. “Kanskje en time, kanskje flere dager...?” Det tar fire minutter! Plutselig ser man at lille Boris værer, snuser. Armer og ben jobber, han skyver seg selv lenger opp. Hånden kaver, griper, går til munnen. Leppene rører seg, bretter seg ut, leter. En tungespiss kommer til syne, slikker. Hode løftes sjanglende. Så skjer underet. Helt på egen hånd finner han frem til mammas brystknopp, gaper som det gjaldt livet, suger intenst, rytmisk. Alle rundt smiler, lettet eller overrasket. “How do you feel” spør en vestlig ekspert moren, som forstår litt engelsk. Hun ser opp og svarer stotrende men bestemt: “Dis - is - de happiest day in my live!”

Etter å ha hørt denne historien satt jeg igjen med mange spørsmål, som for eksempel om
hvordan mor taklet Boris' angst etter denne flere dager lange opplevelsen. Klarte hun med tålmodighet å reparere skaden? Hva ville ha skjedd videre med Boris – og mor – om ikke skandinaviske amme-eksperter hadde kommet dem til unnsetning? Hadde Boris overlevd (ved tvangsforing?), eller hadde han som en anorektiker heller valgt å dø, isteden for å tilpasse seg et slikt miljø? Hvilken forklaring på årsak til døden ville da leger og jordmødre gitt mor?

Skade og reparasjon

Når Ulvund (1997) mener at tidlig erfaring i et menneskets liv ofte ikke har den avgjørende betydning i menneskets utvikling, fordi skadene et barn har fått kan repareres i barneårene (Ulvund, 1997), så har han rett i det. Men jeg tilføyer: Under forutsetning av at skaden(e) og dets årsak er riktig erkjent. Med innsikt og forståelse, respekt og intensiv omsorg kan skadene repareres i barneårene – også skader som er oppstått prenatalt.

Men blir et barn misbrukt til egne formål, manipulert/ forvirret eller truet, blir det i en krise istedenfor å bli forstått, trøstet og beroliget, lagt vekk utenfor hørevidde, avvist gang på gang, gjort narr av, skreket til, slått... og verre, uten at det gripes inn, får dette konsekvenser senere: Overdreven skyldfølelse, depresjon, angst, mentale lidelser, perversjon, kriminalitet, mobbing, vold, pille- og annen rusmiddelmisbruk, psykosomatiske- og mange andre lidelser! Men så kan ikke huske leger hvorfor – vår viten er bannlyst. Det er blitt den forbudte viten (Miller, 1992). For de fleste voksne begynner den bevisste barndom en gang i skolealderen.

Stettbacher åpner sin bok “Making sense of suffering” (1991) med følgende ord: “Hvis lidelse skal ha en mening, så ser jeg den kun i det å oppløse lidelsen. Det betyr for meg å lete etter og å fastslå årsakene til lidelsen, for så å kunne forhindre lidelse”. Vi kan ikke forandre vår fortid, skadene som er påført oss i barndommen kan ikke gjøres ugjort. Men vi kan forandre oss, reparere oss. Vi kan finne sannheten om vår unike historie med hjelp av emosjonene – gjenoppdage og ta alvorlig våre primære behov. (Miller, 1996). Målet må være å gjenvinne vår primære integritet, så vi endelig kan forholde oss til omverden på en selvbeskyttende måte, uten å måtte angripe, skade eller manipulere andre - heller ikke egne barn

Jeg takker Dr. Gro Nylander for hennes bidrag.
Artikkel i: Impuls (1998, 2), 52, s. 86-91, Tidsskrift for Psykologi UiO
I: Kognition & Pædagogik (2003), 13, 48, Tidsskrift for tænkning og læring, (dk)
Her i revidert utgave

Litteratur

Brøgger, Jan (1997, 4. november). Sigmund Freud - en gud som svikter.
Aftenposten, s. 11. (Kronikk)

Børresen, Bergljot (1996). Den ensomme apen. Instinkt på avveier.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Feldmar, Andrew (1979). The embryology of consciousness: What is a normal pregnancy
In D. Mall, and W. Watts , (Eds), The psykological aspect of abortion, s. 15-24

Gjerstad, Tore (1997, 17. november). Kunne Freud ha spart verden for Hitler
Aftenposten , s. 2 (Artikkel)

Klein, Paul F. (1995, nr. 1) The needs of Children
Mothering , s.38 - 45

Leboyer, Frédérick (1975). Birth without violence.
New York : Knopf

Liedloff, Jean (1986). The continuum concept.
London : Penguin Group

Miller, Alice (1992). Den forbudte viten.
Oslo: Gylden Norsk Forlag

Miller, Alice (1995). The drama of being a child.
Completly revised and updatet.
London : Little, Brown and Company

Smith, Lars & Ulvund, Stein Erik (1991). Spedbarnsalderen.
Oslo: Universitetsforlaget

Stettbacher, J. Konrad (1991). Making sense of suffering.
New York : Dutton Penguin

Ulvund, Stein Erik (1997, 13. november) Psykoanalysens svarte katter.
Dagbladet, s. 3 (Debatt)

Til første side