Til første side

16.07.2006

Den gang jeg ble mor

Til Jenny, Andreamora, Vimsen, xxus og Rita som har fortalt sin ammehistorie til Flaskeposten.org: Jeg er dyp berørt av det dere forteller. Jeg kjenner meg igjen! Det er omkring førti år siden jeg fødte. Den dag i dag kan jeg føle sorg over ikke å ha fått til ammingen, over å være mislykket som mor. Jeg fikk beskjed om å amme hver 4 time (den eldste) og hver tredje time (de to neste). Da den tredje var underveis bestemte jeg meg for å gi flaske, hvis jeg heller ikke denne gang hadde nok melk (det fikk jeg selvsagt ikke). Jeg orket ikke en gang til å legge ungen på mine lår og dryppe melkeblanding via teskjeen inn i munnen. Mer enn en gang slumset jeg, og var redd for å drukne mitt barn. I dag kan jeg kjenne sinne over et helsepersonell som visste så lite. Jeg ble grundig feilinformert. Nå vet jeg at meget hyppig amming gir nok melk – det gjelder særlig kvinner med små bryster (slike som meg)! Små bryster har mindre lagringskapasitet enn større, og amming etter tidsskjema gir lite melk: Jo større etterspørsel, jo mer melk. Det fortalte ingen til meg!

Jeg er i dag også sint over helsepersonellets manglende viten om at mennesket blir født med en sannsynlig genetisk betinget forventning om å være i tett kroppskontakt fra fødsel av. Ingen av mine barn ble lagt rett på min mage! Jordmor og leger visste heller ikke at slik hud mot hudkontakt kan redusere stresset av å bli født, at barnets temperatur opprettholdes av mors temperatur (mor justerer automatisk sin temperatur etter barnets behov). Nei da: Navlestrengen ble kuttet før den hadde pulsert ferdig, og alle tre ble tatt fra meg øyeblikkelig, vasket, veiet målt og kledd. Alle tre skrek og skrek. Jeg har deres fortvilte skrik fremdeles i øret.

Ingen på fødestuen ante at en nyfødt kan krabbe seg frem til brystet og finne brystvorte
helt uten hjelp, ja - om mor ikke har fått smertestillende medikamenter, og det hadde ikke
jeg. Noen bruker knapp en time, andre litt mindre eller mer. Ikke nok med det: Den lille suger da korrekt, og den pleier som oftest ikke å få vansker med å suge korrekt senere. Ingen såre brystvorter! Forskningen viser at samspillet mellom mor og barn blir lettere om de får en slik start sammen. Forutsetningen er at mor, barn og far – om han er med – har ro i minst en time, helst mer etter fødselen, at det er dempet belysning og romtemperaturen er behagelig. I denne tiden burde ansatte forlate fødestuen!

Jeg fikk ikke amme mine barn før neste dag (!) – kolostrum skulle nykommere nemlig ikke ha den gang. Nå vet vi at kolostrum (råmelken) har en rekke viktig antistoffer som beskytter barnet. En uke lå man den gang på barselavdelingen. Om natten så jeg ikke noe til mine barn. De ble avspist med sukkervann. Selv om enkelte eksperter fremdeles anbefaler sukkervann, for å roe barnet, advarer andre: Raffinert sukker er helseskadelig. Inntaket forstyrrer blant annet hormonreguleringen, vi tappes for vitaminer og mineraler (karbohydrat i morsmelk er noe ganske annet, enn raffinert sukker).

Om dagen fikk jeg bare amme hver fjerde (hver tredje) time, og det skulle jeg følge opp hjemme. Jeg fikk beskjed om at det måtte samle seg nok melk i puppene, før neste måltid. Jeg ser meg fremdeles fortvilt kjenne på mine bryster når mine barn skrek. Begge var slappe – selv etter 3-4 trimer. Selvsagt var de det!

Med stor undring hørte jeg en kveld mitt barnebarn gråte litt – så var det stille. Aha: Nå ammer min yngste datter. Etter en liten stund gråt barnebarnet igjen. Så ble det stille. Det gjentok seg og gjentok seg, ikke husker jeg hvor mange ganger. Da det endelig ble helt stille og min datter kom ut, spurte jeg: Hva skjedde der inne? Nei, jeg ammet, men så var det ikke nok melk. Da skiftet jeg side. Så var det ikke mer melk der heller – så skiftet jeg side igjen. osv. osv. Til slutt var hun mett og sovnet. Det er vel økedag i dag. Økedag? Det hadde jeg aldri hørt om. Riktig: Neste dag hadde melkeproduksjonen økt.

Jeg misunner min datter som hadde frimodighet til å amme hver gang barnet ga signal. Det kunne til tider være veldig ofte – faktisk opp til 3-4 ganger i timen (hun har mindre bryster enn meg!). Andre ganger kunne barnet sove flere timer i trekk. Her var ingen angst for å skjemme bort barnet. Mor hadde hentet seg (relevant) informasjon helt andre stede, enn fra det offentlige Helse-Norge.

Døtrene mine hadde bæresjal som også jeg fikk lov til å bære mine barnebarn i. Jeg kan huske at jeg med barnebarn bundet opp foran på mitt bryst, gikk tur i skogen. Med armene rundt den lille sovende kropp kjente jeg lukten av fuktig frodig jord, og fuglene sang. Plutselig trillet tårene. Hvorfor gråte nå, nå da jeg har det så fint med mitt barnebarn? Jeg gråt fordi jeg så gjerne skulle hatt det slik selv da jeg var spedbarn. Jeg gråt også fordi jeg så gjerne skulle ha gitt dette til mine egne tre barn. Så var det også gledestårer fordi jeg i det minste kunne gi denne intime kroppskontakt til mine barnebarn. Jeg selv var så ensom og isolert hver gang jeg ble mor. Ingen besteforeldre, onkler eller tanter i nærheten som kunne støtte meg, ingen som kunne fortelle meg noe annet om amming og hjelpe til med å bære barna!

Etter å ha lest forskningslitteratur i snart 14 år står det klart for meg at det i all hovedsak er to forventninger vi mennesker blir født med: Å kunne die når som helst, og å være i tett kroppskontakt med en bærer. Får vi det som forventet så gråter vi lite. Denne viten skulle jeg gjerne har hatt den gang jeg ble mor. Og tenk om min mor hadde hatt denne viten.

Vennlig hilsen
Solveig Albrecht Wahl

Til første side