Mennesket - et pattedyr av "bæresorten"

 



Til første side

Denne debattartikkel er et tilsvar på artikkelen ”Psykologisk forståelse og behandling av søvnproblemer hos barn og unge” Bjørg Grova, TNPF, 2007, 44, 403-412. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=15106&a=Kapittel               

Spedbarnets medfødte forventning og søvndepriverte foreldre

Publisert i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2007,  44, 1034

Solveig Albrecht Wahl

Ikke på noe tidspunkt i vår evolusjon kan det tenkes at spedbarn har hatt i oppgave å utvikle  ”kapasitet for selvnedroing”. Å sove på mors kropp om natten har vært en selvfølge. Langt opp i spedbarnsalderen har deres naturlige plass om dagen vært på kroppen til mor eller en annen omsorgsperson som var opptatt med egne gjøremål. Ved behov sovnet og sov barn der til de var uthvilte. Var de sultne oppfattet omsorgspersonen signalene og reagerte adekvat innen få sekunder – både på dagtid og om natten (Wahl, 2007).

Denne type omsorg kan vi fremdeles finne i flere tradisjonale kulturer, mens den i løpet av vår forholdsvis unge kulturhistorie er gått tapt hos oss. Jo mer kompleks kulturen har blitt, desto mer ble den preget av fysisk atskillelse mellom mor/ far og barnet (Henzinger, 2005). Atskillelsen har medført en for barnet dramatisk forandring i omsorg, noe det ikke er forberedt på gjennom evolusjonen.

I vår kultur er barnets søvn blitt et stort problem, om den avviker mye fra foreldrenes forventete mønster. Holdningen og forventningen vi har til barns søvnatferd er betinget av rådende kulturelle oppfatninger og erfaringer, og søvnmengden er knyttet til kulturell praksis, skriver Bjørg Grova (2007) i en artikkel i Tidsskriftet om søvnproblemer hos barn og unge. Det er barnets oppgave å utvikle kapasitet for selvnedroing, og barnets og foreldrenes oppgave å etablere gode mønstre i de første levemåneder, ”både i tilstandsregulering generelt og ikke minst i etablering av døgnrytme” (s. 408).

Å ”etablere gode døgnrytmer”, slik Grova tenker seg, kan være problematisk for en kvinne som ønsker å fullamme sitt barn i de første seks måneder. Mange kvinner sliter med utilstrekkelig melkeproduksjon – et problem som som regel er forårsaket av for sjelden amming eller amming etter tidsskjema. Etterspørsel regulerer produksjon: Skal hun lykkes må hun amme hyppig, minimum åtte til tolv ganger i døgnet, gjerne oftere – tidvis inntil tre til fire ganger i timen. Antall måltider kan variere fra dag til dag. Dette henger blant annet sammen med barnets vekstkurve, ”økedøgn” der mengden på melkeproduksjon må opp og fordi innholdet i kvinnens melk varierer fra dag til dag og fra time for time.

Mor må derfor gjenkjenne og legge barnet til brystet så snart det gir signal på sult: Uro, søking, snøfting, sugebevegelser, sugelyder og smatting på egen hånd (ILCA, 2005). Dette kalles ”barnestyrt amming”. Nevnte signaler kan barnet gi allerede før det er riktig våken. Og her har vi grunnen til at stadig flere kvinner foretrekker å dele seng med sitt barn: Mor kan oppfatte signalene raskere – før barnet begynner å gråte, og med litt ”øvelse” behøver hun selv ikke å våkne helt hver gang. Ligger barnet tett nok til mor kan det faktisk finne brystet selv.

Å skulle presse våre spedbarn inn i faste døgnrytmer fra starten av kan i praksis bety å motarbeide Verdens Helseorganisasjonens uttrykte mål om seks måneders fullamming for alle spedbarn og videre amming opp til to årsalderen (WHO, 2003). Dessverre skriver Grova kategorisk: ”Fast samsoving i spedbarnsalderen frarådes på grunn av faren for krybbedød” (s. 407). Forskning som inkluderer kartlegging av barnestyrt fullamming ved samsoving har ikke kunnet påvise at samsoving øker risiko for krybbedød (Wahl, 2006).

Det som vil forundre her, er at forskning omkring barns oppvekst i flere tradisjonale kulturer viser at deres barn blir tidligere selvstendige enn det er tilfelle for barn i vår egen kultur. I slike kulturer er spedbarn minimum 80 til 90 prosent av døgnet i kroppskontakt med en omsorgsperson og får die selvregulert. Til et typisk akustisk inntrykk hører med at vedvarende spedbarnsgråt eller -skrik så å si er fraværende – både på dagtid og om natten. Spedbarns søvnmengde er undersøkt for eksempel hos Trobriander-spedbarn på Papua New Guinea. Den utgjør mellom ni og 12 timer i døgnet (Siegmund, Tittel & Schiefenhövel, 1994). Påfører vi våre spedbarn søvnproblemer?

I dag vet vi at den genetiske tilpasning skjer langsommere enn den kulturelle – at mennesket genetisk sett på mange områder fortsatt er å betrakte som steinalderjegere og sankere (Mysterud, 2003). Det er forventningen om å bli født inn i en steinalderkultur som skaper problemer for spedbarn i vår kultur – mange skriker daglig i tre timer eller mer per gang – i flere uker. Mitt spørsmål til psykologer er derfor hvordan hjelpe søvndepriverte foreldre og samtidig ta hensyn til spedbarnets medfødte behov for maksimalt kroppskontakt og selvregulert diing?

Referanser

Grova, B. (2007). Psykologisk forståelse og behandling av søvnproblemer hos barn og unge. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44, 403-412.

 Henzinger, U. (2005). Stress in der frühen Eltern-Kind-Beziehung aus der evolutionstheoretischer Perspektive. Veränderungen am Evolutionären Modell“. Upublisert artikkel.

International Lactation Consultant Association ILCA (2005). Clinicale Guidelines for the Establishment of Exclusive Breastfeeding. International Lactation Consultant Association. Retrieved May 05, 2007 from
http://www.ilca.org/education/2005clinicalguidelines.php

Mysterud, I. (2003). Mennesket og moderne evolusjonsteori. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Siegmund, R., Tittel, M. & Schiefenhövel, W. (1994). Time patterns in parent-child interactions in a Trobriand village (Papua New Guinea). Biological Rhythm Research, 24, 241-251.

Wahl, S. A. (2006). Samsoving og barnestyrt amming. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 126, 2282. Retrieved May 02, 2007 from http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1423233

Wahl, S. A. (2007). Bæring, samsoving og naturlig amming: Evolusjonsbiologiske og fysiologiske sammenhenger. Ammenytt, 38 (1), 22-25.

World Health Organization (2003). Global strategy for infant and young child feeding. Geneva: World Health Organization.