Evolusjonær modell

Mennesket - et pattedyr av "bæresorten"
Til første side Publisert i Fødsel i Fokus, 2 - 2006, 22-25. Tapt viten Viktig atferd som har med fødsel og omsorg for spedbarn å gjøre ble i hundrede av millioner av år overført fra en generasjon til neste - siden lenge før det moderne menneske "Homo sapiens sapiens" for ca. 200 000 år ble evolvert. Tiden må være inne nå for at vi i vår kultur igjen tar en urgamle viten alvorlig. Solveig Albrecht Wahl I ubrutt tradisjon svarte foreldrene umiddelbar på avkommets behov. Svaret kom naturlig, var hverdagslig og enkelt - en atferd som foreldrene hadde lært gjennom egen spedbarnstid (Børresen, 1996; Henzinger, 1999; 2005). I løpet av vår egen forholdsvis unge kulturhistorie er det meste av formødrenes viten brutt. Jo mer kompleks en kultur har blitt, desto mer ble den preget av atskillelse mellom mor/ far og barnet - og det fra fødselen av. En selvfølgelig fødselsatferd ble etter hvert erstattet med sykeliggjøring av fødselsforløpet, den fødende kvinnen og kvinnen i barselsengen (Henzinger, 1999). Dessuten har leger, pedagoger og andre bedrevitere gjennom mange hundre år forledet foreldre til å praktisere (sped)barnefindelige oppdragelsesmetoder, og de anbefalte metodene har gjennom tidene variert fra fagperson til fagperson. I komplekse kulturer finnes det nå ikke lenger enhetlige forelderatferdsmønstre for spedbarnstiden, slik vi fremdeles kan finne dem i tradisjonale kulturer (Henzinger, 1999; 2005; Hrdy, 2000; Schiefenhövel, 1992; Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996). Mange småbarnsforeldre i vår kultur er usikre og stresset: Hva er riktig for mitt barn? Hvorfor gråter mitt barn nå? Er det sulten nå igjen? Et blikk på klokken: Småen fikk da nettopp mat! "Mitt barn vil bare være på armen, ellers skriker det. Jeg kan da ikke bære det hele tiden." eller "Skjemmer jeg bort barnet hvis jeg tar det opp?" Vår urgamle viten om hva som er riktig omsorg er gått tapt fordi den ikke lenger blir overført oss fra forrige generasjon. Den erfaring de fleste av oss har gjort som spedbarn, er at vi lå atskilte fra omsorgspersonene i egen seng (som regel på eget rom), i vogn, lekegrin, bærestol og andre nymotens oppfinnelser. Mange av oss skrek og skrek. Gjennom flere generasjoner ble det å skrike ansett som sundt for spedbarnets lunger! Det er heldigvis nå få foreldre som tror dette, og ikke alle vil la sitt barn skrike. På den andre side er veldig mange foreldre redde for å skjemme bort sitt barn - en arv fra tidligere generasjoner, og som formidles den dag i dag: "...husk at det ikke er farlig for barnet å skrike. Du må være klar over at barnet allerede som nyfødt vil prøve grensene. Babyer som oppnår å bli tatt opp hver gang det gråtes litt, vil ofte fortsette å bruke metoden." advarer Professor Rolf Lindemann (Fosse, 2002). Fordi urgamle viten er gått tapt bruker vårt samfunn mye resurser for å hjelpe vordende eller nybakte foreldre i omsorgen for sitt avkom. Det tilbys kurs og direkte rådgiving, det satses på opplysnings- og motivasjonsarbeid og det dannes organisasjoner (Henzinger, 2005). Det som forvirrer foreldrene, er at fagfolk ikke er enige seg i mellom hva som er riktig omsorg - rådene som gis er svært forskjellige (Heilmann, 2000). Derfor varierer omsorgsmønstret i vår egen kultur sterkt fra et hjem til neste. Og imens skriker mange av våre spedbarn. Vår skjulte hukommelse «Tidligere var det nærmest tabu å tenke at den menneske-lige atferd i forbindelse med fødselen skulle være som hos dyrene; 'styrt av et program'", sa den svenske forsker Ann-Marie Widstrøm i et intervju, 1993 (Nordstrøm, 1993, s.13-14). Styrt av et program? Vil det si at mennesket likevel "husker" - at urgammel viten er programmert inn i våre gener? Hvilket program kan det være snakk om? Hvilken fødselsatferd fra våre formødre er det våre gener "husker"? Vi deler mellom 98 til 99 % av våre gener med genene til de store primater, og forskere er enige om at vi mennesker har en felles fortid med dem. La oss da se hvordan fødselsatferden kan arte seg hos en av våre nære slektninger. Jeg gjengir her sekvenser av en dokumentarfilm (National Greographic Chanal, sendt høsten 1998): "En gorillahunn i fangenskap vandrer rundt i et rom, samler strå fra gulvet i et hjørne og legger seg på siden. Hun hviler litt, reiser seg igjen, setter seg på huk. Øyne hennes vandrer nedover kroppen. Nå holder hun begge hender under seg. Fostervannet kommer. Hun slikker høyre hånd, fører den ned igjen. Hodet kommer. Varsomt tar mor i mot sitt avkom, drar det opp til brystkassen, legger sin venstre arm rundt, plukker vek litt strå som hadde hengt seg fast i den våte pelsen og legger nå begge armene rundt...\| Mor ser på sitt avkom som har funnet brystvorten og dier. Senere er tiden inne for å hvile ut. Gorillamor legger seg på ryggen med sitt sovende avkom på magen. Ved å dytte godt med strå under begge sider av ryggen gjør hun det behagelig for seg, bena legger hun oppover langs veggen. En nysgjerrig slektning med en unge på magen kommer på besøk. Forsiktig nærmer hun seg bakfra og bøyer seg over morens hode for å ta det nye medlem av familien i øyesyn. Den nybakte mor løfter sin venstre arm halvveis opp, nøler og veiver litt med den, men tar så en beslutning: Hun legger armen over slektningens hode. Der lar hun den ligge... Ut fra viten om at en primatmor ikke tolererer at nysgjerrige slektninger eller andre kommer hennes nyfødte for nær, tolker jeg hennes armbevegelse som: Hit men ikke lenger..." Fra urtid av ble en nyfødt tatt imot av mor med begge hender, løftet opp til brystet der den fikk die (Liedloff, 1986). Som vi ser har dagens primater fremdeles denne atferd, og mennesket tilhører den samme sort pattedyr som gorillamoren. Så - hvilken programmering snakket Ann-Marie Widstrøm om i intervjuet? Vi tar for oss en menneskefødsel slik den kan arte seg i dag: Mor føder på huk, kanskje lent over et fang, en stol eller i en annen stilling hun synes avlaster henne. Etter utdrivelsen blir den nyfødte lagt rett på mors mage. Det er stille i rommet, dempet belysning og romtemperaturen er behagelig. Den lille hviler for så å bevege hodet, åpne øyne og se på mor. Barnet fører hånden til munnen (smaken og lukten fra fostervannet på hendene er identisk med lukten på mors bryst), det begynner å smatte og lete med munnen. Er barnet friskt og det ikke forstyrres, ikke er påvirket av medikamenter og mors svangerskap har vært uten komplikasjoner, vil krabbefasen begynne. Etter flere innlagte hvilepauser når barnet mors brystknopp, og etter ca. 50. minutter har nykomlingen funnet matkilden og suger. Avkom og mor vil her kunne ha intens blikkontakt (Ransjø-Arvidson et al., 2001; Righard & Alade, 1990; Klaus & Klaus, 1998; Widstrøm et al., 1987). Det finnes fødekliniker der mor, barn og far sammen kan få enerom i to døgn - nykomlingen er døgnet rundt i nærhet av sitt opphav. Den "programmerte atferd" viser at en nyfødt har nøyaktig viten om hva den skal gjøre for å overleve - vel å merke om den får anledning! Det er hardt arbeid å krabbe seg frem til brystknoppen - den trenger hvile innimellom, men hjelp behøves ikke! Vi kan så tolke Ann-Marie Widstrøms utsagn "menneskets atferd i forbindelse med fødselen er styrt av et program" dit hen at barnet - til tross for et århundrelangt (kanskje enda lengre) avvik - fremdeles har en viten om hvilken fødselsatferd våre formødre en gang kan ha hatt. Medfødt evne Spedbarnet kan mer. Den har en medfødt evne til å signalisere sine behov! Den hyppigste årsaken til å gi signal, er ønsket om å suge. Et ungt spedbarn kan signalisere dette to til fire ganger per time. Et signal kan være uro eller en medfødt "lete-atferd". Kommer barnets munn i berøring med brystet, går "lete-atferden" umiddelbar over til en medfødt "innstillingsaksjon": Barnet åpner munnen på vid gap, begynner med hodet kraftig "å slå" frontalt mot brystknoppen og å rette sin munn mer og mer direkte inn på den. Når barnet får tak, trengs det et til to "slag" til for å sentrere den slik at munnen kan slutte seg tett rundt. Så kan knoppen suges inn, skriver Jörg Hess (1997) Da jeg så mitt eget barn "vingle" slik med hodet holdt jeg det fast og dyttet det inn mot min knopp. Jeg var overbevist om at de ovenfor beskrevne bevegelser var et uttrykk for at hun ikke fant frem selv, var forvirret. Ikke rart at jeg hadde såre brystvorter: Mitt barn viste nøyaktig hva det skulle gjøre for at jeg skulle unngå dette, og for å kunne suge korrekt. Det merkelige er at Hess` beskrivelse ikke handler om menneskebarn men barn av andre store primater. Våre og deres spedbarn har lik atferd! Forskjellen er at primatmoren stoler på sitt avkom - hun vet, mens vår viten er gått tapt. Vi stoler ikke lenger på våre barns viten. Når Hess skriver at hos de store primaters avkom er den hyppigste årsak til å gi signal et ønsket om å suge, så har andre forskere funnet den samme atferd hos menneskebarn. Vi vet i dag at primatmødres melk ved siden av viktige vitaminer og mineralstoffer, innholder godt med vann - det trenges opp til 20 % av kroppsvekten per døgn. Hjernens utvikling har prioritet etter fødselen, derfor er melken også rik på karbohydrat (sukker), mens kroppens (musklenes) vekst skal være så vidt langsom så barnet kan bæres i lang tid. Det innbærer at vår melk har en forholdsvis lav protein- og fettgehalt (personlig meddelelse, Hans Christofer Børresen). Våre spedbarn må derfor die mer eller mindre kontinuerlig (og spesielt i varme perioder) for å føle seg tilfredse (Hrdy, 2000; McKenna & Mosko, !993). I tradisjonale kulturer er spedbarn minimum 80 % av døgnet i kroppskontakt med en omsorgsperson, og blir ammet når det gir signaler som snøfting, leting, smatting, suging på egen hånd eller uro. Det tar gjennomsnittlig seks sekunder fra signalet er gitt til den voksne reagerer. Vedvarende spedbarnsgråt eller skrik hører du så å si ikke i slike samfunn (Shostak, 1981; Schiefenhövel, 1992). Vi kan spørre hvordan vår kulturs fagfolk en gang har kommet på tanken at en nyfødt skulle være fornøyd med å die hver 3. eller 4. time, og trives på et ubevegelig underlag - atskilt fra en omsorgsperson. En fullstendig ulogisk tanke når vi vet at det samme barn i ni måneder har vært med i alle mors bevegelser og som foster hadde kontinuerlig tilgang på næringen. Selv med dagens viten om menneskets morsmelksammensetningen, er tidsskjemaamming på ingen måte en forlatt del av spedbarnsomsorgen i vår kultur. Og å tilby sitt barn kontinuerlig kroppskontakt tolkes fremdeles som "å skjemme bort barnet"l. Men så skriker mange av våre barn vedvarende. Tilbakeblikk Inntil for tretti år siden foregikk fødsler på vår kulturs fødeklinikker på følgende måte: Kvinnen fødte sitt barn liggende i en seng - hun fødte ikke med, men mot tyngdeloven! Denne stillingen var anordnet for å gi fødselshjelperen en bedre arbeidssituasjon. Rett etter en anstrengende og farefylt utdrivelse ble den nyfødte heist opp i benene og fikk klask på enden. Mens alle rundt gledet seg over at fødselen var vellykket, hang nykomlingen i løse luften og skrek. Navlestrengen ble kuttet før egen pust var kommet riktig i gang, og mor og barn ble straks atskilt. De små skrek videre mens de ble vasket, tørket, veiet, målt, fikk øyendrypp og mens de ble kledd på. De skrek til de endelig ble lagt i armen til mor. Hud mot hudkontakt mellom mor og barn var nå umulig, og uten å ha vært i nærhet av brystet ble barnet etter en kort stund igjen tatt fra mor. Mødrene så ikke sine barn før neste dag, og også da kun for en kort stund til amming - hver fjerde eller tredje time! (Wahl, 1998; Wahl, 2001). Gråtende nyfødte ble avspist med sukkervann om natten. Denne tilværelsen varte i ca. en uke, inntil mor og barn dro hjem fra klinikken som to fremmede. Slike rutiner gjør det tydelig at den første kjærlige kontakt mellom barn og mor umiddelbar etter fødselen ble umuliggjort. Og uten en kontinuerlig kroppskontakt hadde spedbarn ingen mulighet lenger til å kommunisere gjennom sin medfødte atferd og sitt kroppsspråk - det fikk ikke lenger bruk for sine medbrakte evner. Isteden for å få gehør for sine vitale signaler på sult, tørste og angst ved atskillelse, ble spedbarn i vår kultur utsatt for stimuli som skulle fremme barnets villighet til å sove - en ikke forlatt praksis. Gradvis dannet det seg i vår kultur en forestilling om det totalt hjelpeløse spedbarn - et vesen uten medfødte evner: En "tabula rasa". (Henzinger, 2005). Diskusjon Om dette hadde vært sant - at vi ved starten av livet er et ubeskrevet blad - ville vi i så fall vært det eneste pattedyr som ikke blir født med viten om hva det skal gjøre for å overleve. Forskningsrapporter forteller i dag en annen historie, men denne viten kommer enda ikke i tilstrekkelig grad spedbarn til gode. Fødselsrutinene på våre sykehus har endret seg en del i riktig retning, mens de foreldre-barn fiendtlige omsorgsrutiner som skjuler barnets viten for oss, fremdeles sitter hardt i. De varieres og får nye begrep. Den trøst flere rådgivende eksperter gir til unge foreldre i dag, er: "Barnet tar ikke skade av det!" Slik trøst desensibiliserer omsorgspersonen overfor barnets signaler, og barnets mulighet til kommunikasjon tildekkes. I voksenalderen er viten om egen evne gått tapt. Det igjen gjør det vanskelig for oss å stole på avkommets medfødte viten. Tiden er nå inne at vi i vår kultur tar den urgamle viten alvorlig - at vår omsorg igjen bli preget av å gi et korrekt tilsvar til spedbarnets kompetente viten og dets signalspråk. Referanser Børresen, Bergljot (1996). Den ensomme apen. Instinkt på avveie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Fosse, Eva (2002). Kolikk blant spedbarn. Intervju med professor Rolf Lindemann. Publisert 09.12.02: www.helsenytt.no/artikler/kolikk_spedbarn.htm Heilmann Mari Rysst (2000). Alle sier forskjellig. Innhold, overføring og endring av kunnskap og tradisjon i barneomsorgspraksis. Hovedfagoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo. Henzinger, Ursula (1999). Stillen. Die Quelle mütterlicher Kraft. Zürich/ Düsseldorf: Walter Henzinger, Ursula (2005). Stress in der frühen Eltern-Kind-Beziehung aus der evolutionstheoretischer Perspektive. Veränderung am "Evolutionären Modell". Ikke publisert manuskript Hess, J. (1997). Menschenaffen Mutter und Kind. Basel: F. Reinhardt. Hrdy, Sarah Blaffer (2000). Mother nature - nurturing. Maternal instincts & the shaping of the species. London: Vintage. Klaus, Marshall H., & Klaus, Phyllis H. (1998). Your amazing newborn. Massachusetts: Perseus Books. Liedloff, Jean (1986).The Continuum Concept. London: Penguin Group McKenna, James J. & Mosko, Sarah (1993) Evolution and infant sleep: an experimental study of infant-parent co-sleeping and its implications for SIDS. Acta Pædiatr Suppl, 389, 31-36. Nordstrøm, M. (1993, 30. januar). Styrt av instinkter. Intervju med Ann-Marie Widstrøm Aftenposten, A-Magasinet, 13-14. Ransjø-Arvidsom, A.-B., Matthiesen, A.-S., Lilja, G., Nissen, E., Widstrøm, A.-M., & Uvnäs-Moberg, K. (2001). Maternal analgesia during labor disturbs newborn behavior: Effects on breastfeeding, temperature, and crying. Birth, 28, 5-12 Righard, Lennart & Alade, Margaret O. (1990). Effect of delivery room routines on success of first breast-feed. The Lancet, 336, 1105-1107. Schiefenhövel, Wulf: Ethnomedizinische und verhaltensbiologische Beiträge zur pädiatrischen Versorgung Foredrag holt på den 10. internasjonale fagkonferanse. Heidelberg, 25.-27. mai 1990 Schiefenhövel, Wulf (1992). Kultur und biologische Rhytmen: Stillpraktiken und Behandlung von Säuglingen in Melanesien. Wiss. Zeitschrift der Humboldt-Universität zu Berlin, R.Medizin, 41, 77-80 Schiefenhövel, S., & Schiefenhövel, W. (1996). Am evolutionären Modell - Stillen und frühe Kindheit bei den Trobriandern. I Ch. Gottschalk-Batschkus, & J. Schule (Red.), Ethnomedizinische Perspektiven zur frühen Kindheit. Berlin: Verlag für Wissenschaft und Bildung, 263-282. Shostak, Marjorie (1981) Nisa; The Life and Words of a !Kung Woman. Harvard: University Press Wahl, Solveig Albrecht (1998) På mors mage: sosial livmor til (sped)barnet. Impuls, 52 (2), 86-91 Wahl, S. A. (2001). Omsorg for og sosialisering av spedbarn - en evolusjonær modell. Impuls, 55 (3), 46-57. Widstrøm, A.-M., Randsjø-Arvidson, A. B., Christenson, K., Matthiesen, A.-S., Winberg, J. & Uvnäs-Moberg, K. (1987). Gastric suction in healthy newborn infants. Effects on circulation and developing behaviour. Acta Pædiatrica Scand 76, 566-572 Til første side

Publisert i Fødsel i Fokus, 2 - 2006, 22-25.

Tapt viten

Viktig atferd som har med fødsel og omsorg for spedbarn å gjøre ble i hundrede av millioner av år overført fra en generasjon til neste - siden lenge før det moderne menneske "Homo sapiens sapiens" for ca. 200 000 år ble evolvert. Tiden må være inne nå for at vi i vår kultur igjen tar en urgamle viten alvorlig.

Solveig Albrecht Wahl

I ubrutt tradisjon svarte foreldrene umiddelbar på avkommets behov. Svaret kom naturlig, var hverdagslig og enkelt - en atferd som foreldrene hadde lært gjennom egen spedbarnstid (Børresen, 1996; Henzinger, 1999; 2005). I løpet av vår egen forholdsvis unge kulturhistorie er det meste av formødrenes viten brutt. Jo mer kompleks en kultur har blitt, desto mer ble den preget av atskillelse mellom mor/ far og barnet - og det fra fødselen av.

En selvfølgelig fødselsatferd ble etter hvert erstattet med sykeliggjøring av fødselsforløpet, den fødende kvinnen og kvinnen i barselsengen (Henzinger, 1999). Dessuten har leger, pedagoger og andre bedrevitere gjennom mange hundre år forledet foreldre til å praktisere (sped)barnefindelige oppdragelsesmetoder, og de anbefalte metodene har gjennom tidene variert fra fagperson til fagperson. I komplekse kulturer finnes det nå ikke lenger enhetlige forelderatferdsmønstre for spedbarnstiden, slik vi fremdeles kan finne dem i tradisjonale kulturer (Henzinger, 1999; 2005; Hrdy, 2000; Schiefenhövel, 1992; Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996).

Mange småbarnsforeldre i vår kultur er usikre og stresset: Hva er riktig for mitt barn? Hvorfor gråter mitt barn nå? Er det sulten nå igjen? Et blikk på klokken: Småen fikk da nettopp mat! "Mitt barn vil bare være på armen, ellers skriker det. Jeg kan da ikke bære det hele tiden." eller "Skjemmer jeg bort barnet hvis jeg tar det opp?" Vår urgamle viten om hva som er riktig omsorg er gått tapt fordi den ikke lenger blir overført oss fra forrige generasjon.

Den erfaring de fleste av oss har gjort som spedbarn, er at vi lå atskilte fra omsorgspersonene i egen seng (som regel på eget rom), i vogn, lekegrin, bærestol og andre nymotens oppfinnelser. Mange av oss skrek og skrek. Gjennom flere generasjoner ble det å skrike ansett som sundt for spedbarnets lunger! Det er heldigvis nå få foreldre som tror dette, og ikke alle vil la sitt barn skrike. På den andre side er veldig mange foreldre redde for å skjemme bort sitt barn - en arv fra tidligere generasjoner, og som formidles den dag i dag: "...husk at det ikke er farlig for barnet å skrike. Du må være klar over at barnet allerede som nyfødt vil prøve grensene. Babyer som oppnår å bli tatt opp hver gang det gråtes litt, vil ofte fortsette å bruke metoden." advarer Professor Rolf Lindemann (Fosse, 2002).

Fordi urgamle viten er gått tapt bruker vårt samfunn mye resurser for å hjelpe vordende eller nybakte foreldre i omsorgen for sitt avkom. Det tilbys kurs og direkte rådgiving, det satses på opplysnings- og motivasjonsarbeid og det dannes organisasjoner (Henzinger, 2005). Det som forvirrer foreldrene, er at fagfolk ikke er enige seg i mellom hva som er riktig omsorg - rådene som gis er svært forskjellige (Heilmann, 2000). Derfor varierer omsorgsmønstret i vår egen kultur sterkt fra et hjem til neste. Og imens skriker mange av våre spedbarn.

Vår skjulte hukommelse

«Tidligere var det nærmest tabu å tenke at den menneske-lige atferd i forbindelse med fødselen skulle være som hos dyrene; 'styrt av et program'", sa den svenske forsker Ann-Marie Widstrøm i et intervju, 1993 (Nordstrøm, 1993, s.13-14). Styrt av et program? Vil det si at mennesket likevel "husker" - at urgammel viten er programmert inn i våre gener? Hvilket program kan det være snakk om? Hvilken fødselsatferd fra våre formødre er det våre gener "husker"? Vi deler mellom 98 til 99 % av våre gener med genene til de store primater, og forskere er enige om at vi mennesker har en felles fortid med dem. La oss da se hvordan fødselsatferden kan arte seg hos en av våre nære slektninger. Jeg gjengir her sekvenser av en dokumentarfilm (National Greographic Chanal, sendt høsten 1998):

"En gorillahunn i fangenskap vandrer rundt i et rom, samler strå fra gulvet i et hjørne og legger seg på siden. Hun hviler litt, reiser seg igjen, setter seg på huk. Øyne hennes vandrer nedover kroppen. Nå holder hun begge hender under seg. Fostervannet kommer. Hun slikker høyre hånd, fører den ned igjen. Hodet kommer. Varsomt tar mor i mot sitt avkom, drar det opp til brystkassen, legger sin venstre arm rundt, plukker vek litt strå som hadde hengt seg fast i den våte pelsen og legger nå begge armene rundt...| Mor ser på sitt avkom som har funnet brystvorten og dier.

Senere er tiden inne for å hvile ut. Gorillamor legger seg på ryggen med sitt sovende avkom på magen. Ved å dytte godt med strå under begge sider av ryggen gjør hun det behagelig for seg, bena legger hun oppover langs veggen. En nysgjerrig slektning med en unge på magen kommer på besøk. Forsiktig nærmer hun seg bakfra og bøyer seg over morens hode for å ta det nye medlem av familien i øyesyn. Den nybakte mor løfter sin venstre arm halvveis opp, nøler og veiver litt med den, men tar så en beslutning: Hun legger armen over slektningens hode. Der lar hun den ligge... Ut fra viten om at en primatmor ikke tolererer at nysgjerrige slektninger eller andre kommer hennes nyfødte for nær, tolker jeg hennes armbevegelse som: Hit men ikke lenger..."

Fra urtid av ble en nyfødt tatt imot av mor med begge hender, løftet opp til brystet der den fikk die (Liedloff, 1986). Som vi ser har dagens primater fremdeles denne atferd, og mennesket tilhører den samme sort pattedyr som gorillamoren. Så - hvilken programmering snakket Ann-Marie Widstrøm om i intervjuet? Vi tar for oss en menneskefødsel slik den kan arte seg i dag:

Mor føder på huk, kanskje lent over et fang, en stol eller i en annen stilling hun synes avlaster henne. Etter utdrivelsen blir den nyfødte lagt rett på mors mage. Det er stille i rommet, dempet belysning og romtemperaturen er behagelig. Den lille hviler for så å bevege hodet, åpne øyne og se på mor. Barnet fører hånden til munnen (smaken og lukten fra fostervannet på hendene er identisk med lukten på mors bryst), det begynner å smatte og lete med munnen. Er barnet friskt og det ikke forstyrres, ikke er påvirket av medikamenter og mors svangerskap har vært uten komplikasjoner, vil krabbefasen begynne. Etter flere innlagte hvilepauser når barnet mors brystknopp, og etter ca. 50. minutter har nykomlingen funnet matkilden og suger. Avkom og mor vil her kunne ha intens blikkontakt (Ransjø-Arvidson et al., 2001; Righard & Alade, 1990; Klaus & Klaus, 1998; Widstrøm et al., 1987). Det finnes fødekliniker der mor, barn og far sammen kan få enerom i to døgn - nykomlingen er døgnet rundt i nærhet av sitt opphav.

Den "programmerte atferd" viser at en nyfødt har nøyaktig viten om hva den skal gjøre for å overleve - vel å merke om den får anledning! Det er hardt arbeid å krabbe seg frem til brystknoppen - den trenger hvile innimellom, men hjelp behøves ikke! Vi kan så tolke Ann-Marie Widstrøms utsagn "menneskets atferd i forbindelse med fødselen er styrt av et program" dit hen at barnet - til tross for et århundrelangt (kanskje enda lengre) avvik - fremdeles har en viten om hvilken fødselsatferd våre formødre en gang kan ha hatt.

Medfødt evne

Spedbarnet kan mer. Den har en medfødt evne til å signalisere sine behov! Den hyppigste årsaken til å gi signal, er ønsket om å suge. Et ungt spedbarn kan signalisere dette to til fire ganger per time. Et signal kan være uro eller en medfødt "lete-atferd". Kommer barnets munn i berøring med brystet, går "lete-atferden" umiddelbar over til en medfødt "innstillingsaksjon": Barnet åpner munnen på vid gap, begynner med hodet kraftig "å slå" frontalt mot brystknoppen og å rette sin munn mer og mer direkte inn på den. Når barnet får tak, trengs det et til to "slag" til for å sentrere den slik at munnen kan slutte seg tett rundt. Så kan knoppen suges inn, skriver Jörg Hess (1997)

Da jeg så mitt eget barn "vingle" slik med hodet holdt jeg det fast og dyttet det inn mot min knopp. Jeg var overbevist om at de ovenfor beskrevne bevegelser var et uttrykk for at hun ikke fant frem selv, var forvirret. Ikke rart at jeg hadde såre brystvorter: Mitt barn viste nøyaktig hva det skulle gjøre for at jeg skulle unngå dette, og for å kunne suge korrekt. Det merkelige er at Hess` beskrivelse ikke handler om menneskebarn men barn av andre store primater. Våre og deres spedbarn har lik atferd! Forskjellen er at primatmoren stoler på sitt avkom - hun vet, mens vår viten er gått tapt. Vi stoler ikke lenger på våre barns viten.

Når Hess skriver at hos de store primaters avkom er den hyppigste årsak til å gi signal et ønsket om å suge, så har andre forskere funnet den samme atferd hos menneskebarn. Vi vet i dag at primatmødres melk ved siden av viktige vitaminer og mineralstoffer, innholder godt med vann - det trenges opp til 20 % av kroppsvekten per døgn. Hjernens utvikling har prioritet etter fødselen, derfor er melken også rik på karbohydrat (sukker), mens kroppens (musklenes) vekst skal være så vidt langsom så barnet kan bæres i lang tid. Det innbærer at vår melk har en forholdsvis lav protein- og fettgehalt (personlig meddelelse, Hans Christofer Børresen). Våre spedbarn må derfor die mer eller mindre kontinuerlig (og spesielt i varme perioder) for å føle seg tilfredse (Hrdy, 2000; McKenna & Mosko, !993). I tradisjonale kulturer er spedbarn minimum 80 % av døgnet i kroppskontakt med en omsorgsperson, og blir ammet når det gir signaler som snøfting, leting, smatting, suging på egen hånd eller uro. Det tar gjennomsnittlig seks sekunder fra signalet er gitt til den voksne reagerer. Vedvarende spedbarnsgråt eller skrik hører du så å si ikke i slike samfunn (Shostak, 1981; Schiefenhövel, 1992).

Vi kan spørre hvordan vår kulturs fagfolk en gang har kommet på tanken at en nyfødt skulle være fornøyd med å die hver 3. eller 4. time, og trives på et ubevegelig underlag - atskilt fra en omsorgsperson. En fullstendig ulogisk tanke når vi vet at det samme barn i ni måneder har vært med i alle mors bevegelser og som foster hadde kontinuerlig tilgang på næringen. Selv med dagens viten om menneskets morsmelksammensetningen, er tidsskjemaamming på ingen måte en forlatt del av spedbarnsomsorgen i vår kultur. Og å tilby sitt barn kontinuerlig kroppskontakt tolkes fremdeles som "å skjemme bort barnet"l. Men så skriker mange av våre barn vedvarende.

Tilbakeblikk

Inntil for tretti år siden foregikk fødsler på vår kulturs fødeklinikker på følgende måte: Kvinnen fødte sitt barn liggende i en seng - hun fødte ikke med, men mot tyngdeloven! Denne stillingen var anordnet for å gi fødselshjelperen en bedre arbeidssituasjon. Rett etter en anstrengende og farefylt utdrivelse ble den nyfødte heist opp i benene og fikk klask på enden. Mens alle rundt gledet seg over at fødselen var vellykket, hang nykomlingen i løse luften og skrek. Navlestrengen ble kuttet før egen pust var kommet riktig i gang, og mor og barn ble straks atskilt.

De små skrek videre mens de ble vasket, tørket, veiet, målt, fikk øyendrypp og mens de ble kledd på. De skrek til de endelig ble lagt i armen til mor. Hud mot hudkontakt mellom mor og barn var nå umulig, og uten å ha vært i nærhet av brystet ble barnet etter en kort stund igjen tatt fra mor. Mødrene så ikke sine barn før neste dag, og også da kun for en kort stund til amming - hver fjerde eller tredje time! (Wahl, 1998; Wahl, 2001). Gråtende nyfødte ble avspist med sukkervann om natten. Denne tilværelsen varte i ca. en uke, inntil mor og barn dro hjem fra klinikken som to fremmede.

Slike rutiner gjør det tydelig at den første kjærlige kontakt mellom barn og mor umiddelbar etter fødselen ble umuliggjort. Og uten en kontinuerlig kroppskontakt hadde spedbarn ingen mulighet lenger til å kommunisere gjennom sin medfødte atferd og sitt kroppsspråk - det fikk ikke lenger bruk for sine medbrakte evner. Isteden for å få gehør for sine vitale signaler på sult, tørste og angst ved atskillelse, ble spedbarn i vår kultur utsatt for stimuli som skulle fremme barnets villighet til å sove - en ikke forlatt praksis. Gradvis dannet det seg i vår kultur en forestilling om det totalt hjelpeløse spedbarn - et vesen uten medfødte evner: En "tabula rasa". (Henzinger, 2005).

Diskusjon

Om dette hadde vært sant - at vi ved starten av livet er et ubeskrevet blad - ville vi i så fall vært det eneste pattedyr som ikke blir født med viten om hva det skal gjøre for å overleve. Forskningsrapporter forteller i dag en annen historie, men denne viten kommer enda ikke i tilstrekkelig grad spedbarn til gode. Fødselsrutinene på våre sykehus har endret seg en del i riktig retning, mens de foreldre-barn fiendtlige omsorgsrutiner som skjuler barnets viten for oss, fremdeles sitter hardt i. De varieres og får nye begrep. Den trøst flere rådgivende eksperter gir til unge foreldre i dag, er: "Barnet tar ikke skade av det!" Slik trøst desensibiliserer omsorgspersonen overfor barnets signaler, og barnets mulighet til kommunikasjon tildekkes. I voksenalderen er viten om egen evne gått tapt. Det igjen gjør det vanskelig for oss å stole på avkommets medfødte viten.

Tiden er nå inne at vi i vår kultur tar den urgamle viten alvorlig - at vår omsorg igjen bli preget av å gi et korrekt tilsvar til spedbarnets kompetente viten og dets signalspråk.

Referanser

Børresen, Bergljot (1996). Den ensomme apen. Instinkt på avveie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Fosse, Eva (2002). Kolikk blant spedbarn. Intervju med professor Rolf Lindemann.

Publisert 09.12.02: www.helsenytt.no/artikler/kolikk_spedbarn.htm

Heilmann Mari Rysst (2000). Alle sier forskjellig. Innhold, overføring og endring av kunnskap og tradisjon i barneomsorgspraksis. Hovedfagoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo.

Henzinger, Ursula (1999). Stillen. Die Quelle mütterlicher Kraft. Zürich/ Düsseldorf: Walter

Henzinger, Ursula (2005). Stress in der frühen Eltern-Kind-Beziehung aus der evolutionstheoretischer Perspektive. Veränderung am "Evolutionären Modell". Ikke publisert manuskript

Hess, J. (1997). Menschenaffen Mutter und Kind. Basel: F. Reinhardt.

Hrdy, Sarah Blaffer (2000). Mother nature - nurturing. Maternal instincts & the shaping of the species.

London: Vintage.

Klaus, Marshall H., & Klaus, Phyllis H. (1998). Your amazing newborn. Massachusetts: Perseus Books.

Liedloff, Jean (1986).The Continuum Concept. London: Penguin Group

McKenna, James J. & Mosko, Sarah (1993) Evolution and infant sleep: an experimental study of infant-parent co-sleeping and its implications for SIDS. Acta Pædiatr Suppl, 389, 31-36.

Nordstrøm, M. (1993, 30. januar). Styrt av instinkter.

Intervju med Ann-Marie Widstrøm Aftenposten, A-Magasinet, 13-14.

Ransjø-Arvidsom, A.-B., Matthiesen, A.-S., Lilja, G., Nissen, E.,

Widstrøm, A.-M., & Uvnäs-Moberg, K. (2001). Maternal analgesia

during labor disturbs newborn behavior: Effects on breastfeeding, temperature, and crying. Birth, 28, 5-12

Righard, Lennart & Alade, Margaret O. (1990). Effect of delivery room routines

on success of first breast-feed. The Lancet, 336, 1105-1107.

Schiefenhövel, Wulf: Ethnomedizinische und verhaltensbiologische Beiträge zur pädiatrischen Versorgung

Foredrag holt på den 10. internasjonale fagkonferanse. Heidelberg, 25.-27. mai 1990

Schiefenhövel, Wulf (1992). Kultur und biologische Rhytmen: Stillpraktiken und Behandlung von Säuglingen in Melanesien. Wiss. Zeitschrift der Humboldt-Universität zu Berlin, R.Medizin, 41, 77-80

Schiefenhövel, S., & Schiefenhövel, W. (1996). Am evolutionären Modell - Stillen und frühe Kindheit bei den Trobriandern. I Ch. Gottschalk-Batschkus, & J. Schule (Red.), Ethnomedizinische Perspektiven zur frühen Kindheit. Berlin: Verlag für Wissenschaft und Bildung, 263-282.

Shostak, Marjorie (1981) Nisa; The Life and Words of a !Kung Woman. Harvard: University Press

Wahl, Solveig Albrecht (1998) På mors mage: sosial livmor til (sped)barnet. Impuls, 52 (2), 86-91

Wahl, S. A. (2001). Omsorg for og sosialisering av spedbarn - en evolusjonær modell. Impuls, 55 (3), 46-57.

Widstrøm, A.-M., Randsjø-Arvidson, A. B., Christenson, K., Matthiesen, A.-S., Winberg, J. & Uvnäs-Moberg, K. (1987). Gastric suction in healthy newborn infants. Effects on circulation and developing behaviour.

Acta Pædiatrica Scand 76, 566-572

Til første side